Det er gjerne et fokus på om ting er rett eller galt i matematikk: En kasusstudie av kommunikasjonen i matematikkundervisningen

Abstract

I læreplanverket for Kunnskapsløftet beskrives muntlige ferdigheter som en forutsetning for læring og utvikling i alle fag. Jeg har selv vært elev under denne læreplanen, men gjennom egen skolegang har jeg hatt svært få opplevelser med muntlig aktivitet i matematikkfaget. Dette gjorde meg nysgjerrig, og formålet med denne studien ble derfor å undersøke den muntlige kommunikasjonen i matematikkundervisningen. Det gjenspeiles i prosjektets problemstilling: Hva kjennetegner kommunikasjonsmønsteret mellom lærer og elev i matematikkundervisningen? Hva skjer med denne kommunikasjonen når læreren gjennomfører et undervisningsopplegg som gir mulighet til utforskende aktivitet? Problemstillingen er todelt og undersøkes gjennom en kasusstudie av en lærer på 7. trinn. Jeg observerte den ordinære matematikkundervisningen til denne læreren over en lenger periode, for å belyse kjennetegn ved kommunikasjonen. I disse observasjonene kom det til syne at læreren dominerte og kontrollerte helklassesamtalen. Kommunikasjonen fulgte stadig et IRE-mønster, der læreren stilte lukkede spørsmål. Det var fremtredende at læreren hadde eierskap til den matematiske kunnskapen, og han porsjonerte ut matematikken til elevene. Dette førte til liten grad av elevaktivitet, og det oppstod sjeldent dialoger med matematisk fokus mellom elevene. Dette ga meg motivasjon til å utføre en intervensjonsstudie for å undersøke hva som eventuelt skjer med kommunikasjonen, dersom læreren gjennomfører et undervisningsopplegg som kan gi rom for utforskende aktivitet. Undervisningsopplegget læreren gjennomførte var The border problem, eller rammeproblemet, utviklet av Jo Boaler og Cathy Humphreys. Under gjennomføringen av dette undervisningsopplegget kom det til syne at læreren satte scenen som gjorde elevene nysgjerrige, og de fikk velge sin vei inn i undersøkelseslandskapet. Det var ikke lenger læreren som dominerte helklassesamtalen, han tok heller på seg rollen som veileder i dialogen. Elevene førte matematiske samtaler, og hadde en spørrende holdning til hverandres bidrag. Slik måtte de være i stand til å forklare og forsvare sine løsningsforslag på en selvstendig måte. Elevene ble satt i en posisjon der de fikk bruke egne resonnementer og metoder til å løse matematiske problemer. Dermed brytes den lærerstyrte kommunikasjonsformen, som dominerer mange klasserom, og elevene får en mer aktiv og selvstendig rolle i undervisningen. Denne studien viser at kommunikasjonen kan ha ulik retning og form, og at samtaler av undersøkende og utforskende karakter vil være et nyttig bidrag og et tillegg i matematikkundervisningen.