Elevers meningsskaping i møte med litteratur i norskfaget - En diskursanalytisk tilnærming til elevers resepsjon av en ungdomsroman
Master thesis
Published version
Åpne
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10642/6397Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
«Elevers meningsskaping i møte med litteratur i norskfaget» tar for seg et utvalg elevers
meningskonstituerende språk i møte med en episk fiksjonsfortelling i norskfaget.
Undersøkelsen har en kvalitativ tilnærming, der 11 elever på 10. trinn er intervjuet om en
ungdomsroman de har lest og arbeidet med. Samtidig er det gjennomført observasjon av
norskundervisningen, som en supplerende del av datainnsamlingen. Oppgaven har et
diskursivt perspektiv på læring, og i behandlingen av datamaterialet er det utført en
diskursanalyse med vekt på begrepene primærdiskurs/sekundærdiskurs og
syntagmatisk/paradigmatisk tenkemåte. Det er to mønstre som trer frem i elevenes tilnærming
til den litterære teksten; majoriteten av informantene med sine mønstre for meningsdannelse,
sett i forhold til eleven Jens, med sitt mønster for meningsdannelse. Majoriteten av elevenes
resepsjon av teksten er ganske lik, der de viser ulike aspekter ved primærdiskursen og den
syntagmatiske tenkemåten. Deres meningsskaping kjennetegnes av et emosjonelt språk, bruk
av antiteser og subjektive tilnærminger. De forblir i hverdagsspråket i møte med teksten og tar
ikke i bruk andre kontekster enn sitt eget her og nå-språk for å tilføre teksten mening.
Samtidig som de forblir i hverdagsspråket, går de heller ikke inn i rollen som lærende elev.
Eleven Jens orienterer seg diskursivt annerledes. Han trer inn i elevrollen, en rolle som krever
et annet språk enn primærdiskursen. Han skaper i større grad mening i sekundærdiskursen,
gjennom den hermeneutiske tolkningsdiskursen. Han argumenterer, viser til eksempler og
forsøker å se deler sammen med helheter. På denne måten ser vi at elevenes språk og identitet
henger sammen. Ved at majoriteten av informantene skaper mening i primærdiskursen i møte
med romanen blir ikke teksttolkingen «dyp», samtidig som tekstens potensial for mening på
mange måter blir redusert. Jens, som i større grad møter teksten med retorisk bevissthet, evner
å supplere følelsene sine, empatien og nærheten med en mer analytisk og kritisk distanse.
Dette kommer diskursivt til syne gjennom hans bruk av forklaringer, begrunnelser og
argumenter. Idet Jens er klar over tekstens retoriske virkning er han samtidig klar over «seg
selv». Jens nærmer seg det paradigmatiske/sekundærdiskursive når han konstruerer verden,
skolen og fag gjennom narrative og metaforiske rammer for forståelse. I teksttolkningen evner
han på denne måten å innta fortellingen med det vi definerer som et dobbelt blikk. Analysen
viser på denne måten at teksttolkningen blir en konsekvens av elevenes diskurs. Oppgaven
avsluttes med en drøftelse av hvorfor majoriteten av elevene ikke skifter fra den hverdagslige
primærdiskursen til den norskfaglige tolkningsdiskursen i møte med romanen. Drøftelsen tar
opp den aktuelle tekstens populærkulturelle preg, undervisningsmetodene og tilgang til
sekundærdiskursen, elevrollen samt skolen, sett i et institusjonelt og kulturelt perspektiv.
Beskrivelse
Master i skolerettet utdanningsvitenskap