Elevers meningsskaping i møte med litteratur i norskfaget - En diskursanalytisk tilnærming til elevers resepsjon av en ungdomsroman

Abstract

«Elevers meningsskaping i møte med litteratur i norskfaget» tar for seg et utvalg elevers meningskonstituerende språk i møte med en episk fiksjonsfortelling i norskfaget. Undersøkelsen har en kvalitativ tilnærming, der 11 elever på 10. trinn er intervjuet om en ungdomsroman de har lest og arbeidet med. Samtidig er det gjennomført observasjon av norskundervisningen, som en supplerende del av datainnsamlingen. Oppgaven har et diskursivt perspektiv på læring, og i behandlingen av datamaterialet er det utført en diskursanalyse med vekt på begrepene primærdiskurs/sekundærdiskurs og syntagmatisk/paradigmatisk tenkemåte. Det er to mønstre som trer frem i elevenes tilnærming til den litterære teksten; majoriteten av informantene med sine mønstre for meningsdannelse, sett i forhold til eleven Jens, med sitt mønster for meningsdannelse. Majoriteten av elevenes resepsjon av teksten er ganske lik, der de viser ulike aspekter ved primærdiskursen og den syntagmatiske tenkemåten. Deres meningsskaping kjennetegnes av et emosjonelt språk, bruk av antiteser og subjektive tilnærminger. De forblir i hverdagsspråket i møte med teksten og tar ikke i bruk andre kontekster enn sitt eget her og nå-språk for å tilføre teksten mening. Samtidig som de forblir i hverdagsspråket, går de heller ikke inn i rollen som lærende elev. Eleven Jens orienterer seg diskursivt annerledes. Han trer inn i elevrollen, en rolle som krever et annet språk enn primærdiskursen. Han skaper i større grad mening i sekundærdiskursen, gjennom den hermeneutiske tolkningsdiskursen. Han argumenterer, viser til eksempler og forsøker å se deler sammen med helheter. På denne måten ser vi at elevenes språk og identitet henger sammen. Ved at majoriteten av informantene skaper mening i primærdiskursen i møte med romanen blir ikke teksttolkingen «dyp», samtidig som tekstens potensial for mening på mange måter blir redusert. Jens, som i større grad møter teksten med retorisk bevissthet, evner å supplere følelsene sine, empatien og nærheten med en mer analytisk og kritisk distanse. Dette kommer diskursivt til syne gjennom hans bruk av forklaringer, begrunnelser og argumenter. Idet Jens er klar over tekstens retoriske virkning er han samtidig klar over «seg selv». Jens nærmer seg det paradigmatiske/sekundærdiskursive når han konstruerer verden, skolen og fag gjennom narrative og metaforiske rammer for forståelse. I teksttolkningen evner han på denne måten å innta fortellingen med det vi definerer som et dobbelt blikk. Analysen viser på denne måten at teksttolkningen blir en konsekvens av elevenes diskurs. Oppgaven avsluttes med en drøftelse av hvorfor majoriteten av elevene ikke skifter fra den hverdagslige primærdiskursen til den norskfaglige tolkningsdiskursen i møte med romanen. Drøftelsen tar opp den aktuelle tekstens populærkulturelle preg, undervisningsmetodene og tilgang til sekundærdiskursen, elevrollen samt skolen, sett i et institusjonelt og kulturelt perspektiv.