Etter terroren kom til Norge – 22. juli i klasserommet

Abstract

Mastergradsprosjektet "Etter terroren kom til Norge" har hatt som mål å undersøke hvordan 22. juli-angrepene formidles i norsk skole i dag. Studien tar utgangspunkt i forskning på hvordan ettertiden har forholdt seg til holocaust og andre dramatisk hendelser i historien, samt tidligere studier i bruken av 22. juli i læringsøyemed. Denne kunnskapen har blitt sammenholdt med kvalitative intervjuer med lærere på ungdoms- og videregående skole i 2017 og 2018, og analyser av elevarbeider som har blitt produsert i forbindelse med 22. juli-senterets undervisningsopplegg: "Hva skal vi lære bort om 22. juli?" i 2016 og 2017. Tidligere forskning har konkludert med at terrorangrepene i liten grad ble grundig formidlet i skolen frem til 2016. Min studie viser at dette nå er i endring. Lærerne jeg intervjuet har kunnet fortelle at de nå så at tiden var mer moden for å behandle 22. juli mer inngående. Delvis i strid med tidligere forskning viser også mitt arbeid at lærerne fokuserer på de politiske aspektene ved terroraksjonene og utfordringer i det norske samfunnet, fremfor en undervisning dominert av en samholds- og fellesskapsdiskurs. Samtidig legges det i liten grad vekt på gjerningsmannen i undervisningen, på tross av at mange elever er opptatt og fascinert av Anders Behring Breivik. Endringene som har skjedd i forhold til 22. juli i skolen har med dette klare paralleller til hvordan tidsdimensjonen har påvirket forskningen og undervisningen om andre terroranslag og holocaust – avstanden i tid gir rom for en mer omfattende kontekstualisering og mer dyptgripende analyser av hendelsene. I studien fokuseres det også på det faktum at terrorangrepene ikke nevnes eksplisitt i nåværende læreplan. Konsekvensen er at det i stor grad er opp til den enkelte lærer å avgjøre om, og eventuelt hvordan, 22. juli skal inkluderes som tema. Mine informanter ser gjennomgående dette som en utfordring og fremhever at det som skjedde er sentrale hendelser i norsk historie. Det kan følgelig fremholdes at skolen utvilsomt har en nøkkelrolle i kunnskapsformidlingen og bearbeidingen. Dersom de som styrer skolen ikke tar denne oppgaven på alvor risikerer man at 22. juli nærmest blir glemt av kommende generasjoner, og at man ikke trekker lærdom av det som skjedde.