Bolig som velferdsgode og markedsvare i en storbykontekst – en analyse av boforhold og vanskeligstilthet

Abstract

I denne artikkelen undersøkes ulikhetsskapende mekanismer i det norske boligmarkedet gjennom å analysere hvordan indikatorer på boforhold for vanskeligstilte varierer mellom storbyer og resten av landet i 2001 og 2015. Artikkelen gir en gjennomgang av litteraturen over utviklingen i boligmarkedet. Første del omhandler teoretiseringer av boligens skiftende rolle i velferdsstaten, og den økende vektleggingen av bolig som markedsvare på bekostning av dens funksjon som velferdsgode. Andre del tar for seg hvordan den urbane dimensjonen spiller en avgjørende rolle: Særegne trekk ved urbane boligmarkeder i pressområder i stadig vekst, kombinert med utvikling i storbyers styring og næringsgrunnlag, forsterker og bidrar til større forskjeller mellom by og land. itteraturgjennomgangen videreføres av en empirisk analyse av hvordan indikatorer på boforhold for vanskeligstilthet varierer mellom storbyer og resten av landet og over tid. Indikatorene som anvendes her, er lav inntekt, trangboddhet og høy gjeldsbelastning. Datamaterialet er SSB sine levekårsundersøkelser fra 2001 og 2015 (EU-SILC). I analysen blir lineære sannsynlighetsmodeller benyttet for å undersøke en «storbyeffekt» på indikatorene for boforhold knyttet til vanskeligstilthet. I tillegg analyseres samspillet mellom utvalgte uavhengige variabler for å undersøke om storbyeffekten er ulik for forskjellige grupper i utvalget. Hovedfunnene indikerer at enkelte grupper på landsnivå er blitt mer utsatt langs flere av indikatorene på boforhold for vanskeligstilthet. Analysen viser en generell storbyeffekt, både i 2001 og i 2015. En noe svakere generell storbyeffekt viser seg imidlertid å tildekke en mer markant storbyeffekt for enkelte grupper i perioden som undersøkes. Samlet antyder analysene en utvikling mot et tydeligere stratifisert boligmarked.

In this article, mechanisms of inequality in the Norwegian housing market are investigated through an analysis of how measurements of disadvantaged housing conditions vary between urban and non-urban contexts in 2001 and 2015. The article presents a review of the literature on the development in the housing market. First, theories on housing’s changing role within the welfare state, and the increasing emphasis on housing as a market commodity rather than as a social right, are investigated. Second, effects of the urban dimension are investi gated: specific characteristics of urban housing markets in areas of continuous urbanisation, combined with developments in urban planning and the urban economic base, are reinforcing differences between urban and non-urban areas. The literature review is followed by an empirical analysis of how measurements of disadvantaged housing conditions vary between large cities and the rest of the country in 2001 and 2015. The applied measurements of disadvantaged housing conditions are low income, crowded housing, and household debt. The data are Living Conditions Survey from Statistics Norway (SSB) from 2001 and 2015 (EU-SILC). Linear probability models are applied to investigate a separate urban effect on housing conditions. Interactions between independent variables are also analysed in order to examine different urban effects for different groups in the sample. The main findings suggest that specific groups at the national level are more exposed to disadvantaged housing conditions in 2015 than in 2001. The analysis demonstrates a separate urban effect in both 2001 and 2015. A slight decrease in the overall urban effect turned out to conceal a more distinct urban effect for specific groups. Taken together, the analysis points to a development of a more clearly stratified housing market.