Kroppsøving som dannelsesfag - en case-studie i hvordan dannelsesaspektet blir ivaretatt i praksis

Abstract

Formålet med denne studien var å utforske kroppsøving som dannelsesfag ved og finne ut hvordan læreren ivaretar dannelsesaspektet i kroppsøving og dermed elevenes læringsmuligheter i praksis. Det teoretiske rammeverket baserer seg hovedsakelig på Wolfgang Klafkis dannelsesteori med særlig vekt på utvikling innen selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet som overordnede dannelses mål og Etienne Wengers teorier om læring i praksisfellesskap og hvilke konsekvenser disse har for undervisningen i kroppsøving. I tillegg tar jeg for meg Deci og Ryans selvbestemmelsesteori og betydningen motivasjon har for læring i kroppsøvingsfaget. For å svare på problemstillingen gjennomførte jeg en case-studie av en klasse på 5. trinn ved en skole i Oslo. Jeg observerte klassen i fire kroppsøvingstimer og gjennomførte et kvalitativt intervju med læreren etter at alle observasjonene var gjennomført. Resultatene viser at dannelsesaspektet ble ivaretatt i mange situasjoner i de fire timene jeg observerte. Ønsket om å bygge opp under fair-play, at elevene skal ta vare på hverandre og utvikle sin samarbeidsevne var tydelig. Andre situasjoner kunne læreren, etter min vurdering, utnyttet bedre til å fremme ulike sider ved dannelse. Det jeg imidlertid savnet, var en høyere bevissthet om hva dannelse er og hvordan det aktivt bør brukes i både planleggingsarbeidet og i praksis i timene sammen med elevene. Det er grunn til å tro at mine funn også kan gjelde andre lærere på andre skoler og elever på andre klassetrinn.