| dc.description.abstract | Ballspill i kroppsøving er det overordnede temaet for denne mastergradavhandlingen. Ballspill og idrettsaktiviteter har i lang tid blitt sett på som en sentral del av det elevene skal lære og erfare i kroppsøving. Dette har kritisert, og man har pekt på at kroppsøving skal være et fag som handler om noe mer enn å tilegne seg idrettslige ferdigheter. Denne studien har derfor rettet seg mot lærernes legitimering av ballspill i deres undervisningspraksis for så å gjøre en didaktisk analyse i tråd med Klafki (2014) for å anskueliggjøre danningspotensialet undervisningspraksisen har. Oppgaven tar utgangspunkt i lærere som jobber på ungdomsskole og deres subjektive oppfatninger og erfaringer. For å få et innblikk i det har fem semistrukturerte intervju blitt benyttet. Intervjuene har blitt gjennomført en til en og utvalget består av mannlige og kvinnelige lærere som har variert arbeidserfaring. Tidligere forskning på feltet og oppgavens teoretiske fundament har dannet grunnlaget for tolkningen og diskusjon av resultatet. Resultatene belyser at ballspill blir legitimert med utgangspunktet i at det er en aktivitet som er populær blant elevene og som resulterer i et høyt aktivitetsnivå. Tilnærmingsmetoden tar utgangspunkt i og vektlegger en deduktiv tilnærming hvor læreren viser og forklarer hva elevene skal lære. Det kommer frem at selv om tekniske ferdigheter i utgangspunktet ikke blir hovedfokuset i undervisningen blir det likevel lagt opp til at elevene skal øve og trene på grunnleggende ferdigheter i ett gitt ballspill. Deretter skal elevene anvende dette i ulike spillsituasjoner for å vise at de kan bruke ferdighetene de har øvd på. Funnene gir inntrykk for at lærerne legitimerer ballspill og egen undervisningspraksis som noe som går i tråd med materiale og formale danningsteorier, likevel blir det stilt et kritisk blikk til hvordan en slik undervisningspraksis faktisk bidrar til et ønsket danningspotensial. Det kommer også frem at samspill, samarbeid og inkludering er noe lærerne ønsker at elevene skal tilegne seg. Dette kan bli utfordrende ettersom måten ballspill blir anvendt i kroppsøving kan diskuteres om hvor stor grad det bidrar til selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet.
Ball games in physical education are the overall theme of this master's thesis. Ball games and sports activities have long been seen as a central part of what the pupils will learn and experience in physical education. This has been criticised, and it has been pointed out that physical education should be a subject which is about something more than acquiring skills in sport. This study has therefore focused on how teachers justify their use of ball games in their teaching practice and then to do a didactic analysis in line with Klafki (2014) in order to visualize the bildung potential that the teaching practice has. The assignment is based on teachers who work in secondary schools and their subjective perceptions and experiences. In order to get an insight into it, five semi-structured interviews have been used. The interviews have been conducted one to one and the selection consists of both male and female teachers who have varied work experience. Previous research in the field and the thesis theoretical foundations have formed the basis for the interpretation and discussion of the results. The results show that ball games are legitimized and justified on the basis that it is an activity that is popular among pupils and that it results in a high level of activity. The approach is based on a deductive approach where the teacher shows and explains what the pupils are to learn. It emerges that even if technical skills are not initially the main focus of the teaching, it is nevertheless planned that the students should practice and train basic skills in a given ball game. The students must then apply this in various game situations to show that they can use the skills they have practiced. The findings give the impression that the teachers legitimize ball games and their own teaching practice as something that is in line with material and formal bildung theories, yet a critical look is given to how such teaching practice actually contributes to a desired bildung potential. It also emerges that interaction, cooperation and inclusion are something the teachers want the pupils to acquire. This can be challenging as the way ball games are used in physical education can be debated about the extent to which it contributes to self-determination, co-determination and solidarity. | en_US |
