Alene i Venteland - Om enslige mindreårige asylsøkere og ventetid i asylsøkerfasen

Abstract

Barn som søker asyl i Norge kan fort risikere å måtte tilbringe store deler av sin barndom i en form for ventemodus. Barna blir utsatt for at livet settes på hold mens de venter på å få asylsøknaden sin behandlet. Dette er en byråkratisk prosess som kan ta lang tid, og på denne måten skiller asylbarndom seg helt grunnleggende fra hva vi i Norge assosierer med hva en god barndom skal innebære (Broholm, 2017, s. 17).

Jeg vil komme til å se nærmere på denne gruppen barn, særlig de over 15 år, da tiltakene rettet mot denne aldersgruppen av enslige mindreårige asylsøkere skiller seg fra hvordan Norge ellers forholder seg til barn som behøver tiltak fra barnevernet. For å belyse forskjellen helt tydelig har jeg valgt å se nærmere på konseptet ventetid da dette er et forhold som opptrer på en helt spesiell måte for asylbarn. Mens «norske» barnevernsbarn kan vente på å bli 18 år og dermed få muligheten til å frigjøre seg fra det barnevernet krever av dem, så markerer 18 årsdagen bare enda mer usikkerhet for de asylsøkende barna. Fremtiden oppleves som usikker for barna når de ikke har oversikt over hva som kommer til å skje videre, om de får bli i Norge eller må returnere. Det kan derfor være betydningsfullt å se på hvordan det å leve i en vedvarende uavklart livssituasjon kommer til uttrykk for i barnas følelse av her og nå. Jeg ønsker å se nærmere på hvorvidt det er rimelig at det i Norge eksisterer et skille mellom behandlingen av 15-18 åringer som kommer utenfra Norge og de 15-18 åringene i Norge som er norske statsborgere.