Når litteraturfestivalen finner sted. En undersøkelse av litteraturfestivaler i Odda, Bergen og Lillehammer i 2021 og 2022

Abstract

Det er sagt at det vestlige kulturlivet preges av “festivalisering” (Ryan Falch), og i det litterære feltet er en slik beskrivelse gjenkjennelig. Litteraturfestival-boomen kom internasjonalt på 1980-tallet (Sapiro, 1; Murray, 87). Siden har litteraturfestivalene økt i både antall og omfang, og har befestet sin posisjon som arena for litteraturformidling og fellesskap rundt litteraturen. Festivalene har hatt så stor betydning for forståelsen og utviklingen av samtidens litterære kultur at den australske litteratursosiologen Simone Murray mener bokfestivalens betydning for dette ikke kan overvurderes:

"There can be no adequate comprehension of how literary culture operates in the twenty- first century, without taking into account the transformative impact book-festival culture has had on literature’s public face ... Festival culture is literary culture. (Murray, 83)

Til Norge kom festivalene for alvor på 1990-tallet. Til tross for litteraturfestivalens betydning er det i norsk sammenheng få litteratursosiologiske studier av dem. I evalueringen av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet, Logikker i strid (2020), inngår et kapittel om formidling der festivaler står sentralt. Evalueringen anlegger et offentlighetsperspektiv på litteraturfestivaler og viser deres bidrag til den litterære offentligheten (Lindtner og Bjørgan). Det meste av forskningen som finnes angår ellers anglofone festivaler, og få av disse studiene har en kvalitativ tilnærming. Den internasjonale forskningslitteraturen konsentrerer seg om litteraturfestivaler som har store internasjonale navn på programmet, hvor konkurransen mellom festivalaktørene utspiller seg på et internasjonalt nivå (English; Stewart; Murray og Weber; Murray). Dette ser annerledes ut i Norge, som i denne sammenhengen ligger i periferien, hvor de festivaler som avholdes hovedsakelig har et norskspråklig publikum. Litteraturfestivalens kompleksitet kan kanskje ha bidratt til mindre forskning, da den både har sosiale, estetiske og kunnskapsmessige sider. Festivalkultur har med fellesskap og fellesskapsopplevelser å gjøre, og en festival dreier seg om langt mer enn hvilke meninger omkring litteraturen som utfordres, hvilke litterære temaer, forfatterskap og språk som formidles. Undertittelen på den norske sosiologen Aksel Tjoras antologi, Festival!, er presis også når det gjelder litteraturfestivalens posisjon “[m]ellom rølp, kultur og næring” (Tjora 2013). Man kan møtes der for å oppleve litteratur, opplyses, oppfylle andre menneskelige behov for samhandling, og for en festlig overskridelse av det hverdagslige og velkjente. Stemningen og det sosiale livet som skapes blir enda viktigere for arrangementer som pågår over flere dager, enn det ellers er i litteraturformidlingssammenheng. Kompleksiteten i litteraturfestivalen påkaller et kulturanalytisk blikk, og en faglig interesse for kunst og kultur som betingelser for hverdagslivet, snarere enn en mer snever interesse for kunsten og kulturens representasjon av dette (Giorgi, 30). En undersøkelse av litteraturfestivalens kultur, kan bidra til en diskusjon om hva dette litteraturformidlingsfenomenet betyr for folks liv, samt til en diskusjon om hvordan man kan studere dette. Artikkelen går ikke inn i alle festivalens dimensjoner, men vektlegger hvordan festivalene skaper fellesskap og ritualer, og betydningen disse har for stedlig tilknyt- ning og identitet. Disse aspektene er dels utvalgt fordi informantene våre tillegger dem vekt, dels fordi vi selv anser dem som sentrale, basert på våre erfaringer fra be- søk som observatører ved festivalene. Hvordan kan man forstå litteraturfestivalene som fenomen gjennom arrangementer, publikums deltakelse og i festivalledernes fortellinger? Hva betyr fellesskap, ritualer og sted for hvordan festivalene bygger opp sin identitet, og hvordan samspiller disse aspektene? I artikkelen utforsker vi disse spørsmålene med tanke på festivalenes regionale, nasjonale og internasjonale profilering. Dette gjør vi ved å se på programmering, en undersøkelse av historiene som fortelles om festivalen, og hva festivallederne sier om målgrupper og publikum.