Performative kunstdidaktiske erfaringer som praksisrefleksjon

Abstract

Hensikten med denne studien er å undersøke hva performative kunstdidaktiske erfaringer kan tilføre praksisrefleksjonen til PPU (praktisk pedagogisk utdanning) studenter i drama og teater. Forfatterne har gjennomført tre performative kunstdidaktiske forløp med studenter fra to PPU-utdanninger i drama og teater i Norge. I etterkant av hvert forløp har forfatterne hatt gruppeintervju, hvor studentene delte sine opplevelser knyttet til refleksjoner over det å utvikle lærerrollen. I denne artikkelen diskuterer vi betydningen av dramafagets kunstdidaktiske muligheter i refleksjon over praksis. Gjennom analyse av studentenes utsagn, utkrystalliserte det seg tre perspektiver: kroppens minne, gjenkjennelsesfelleskapet og distanseperspektivet. Disse perspektivene tilfører, ifølge studentene, et utvidet refleksjonsrom, noe den mer tradisjonelle praksisrefleksjonen ikke rommer.

The purpose of this study is to investigate what performative didactics can add to practice reflection for students in practical pedagogical drama education (PPU). The authors have completed performative didactic drama and theatre processes with students from two PPU educations in drama and theatre in Norway. Each drama and theatre process ended with qualitative group interviews. The students shared their experiences and reflections related to the skills of the teacher role. In this article, we discuss the possibilities of drama and theatre as a form of reflection. Through the analysis of the students’ statements, three perspectives emerged; the memory of the body, the collective recognition and the perspective of distance. According to the students, these perspectives added an expanded space for reflection, which the more traditional practice reflection does not contain.