Hvor godt kan CELF-4 og CCC-2 identifisere utviklingsmessige språkforstyrrelser?

Abstract

Vi vet lite om hvor nøyaktig norske kartleggingsverktøy identifiserer hvilke barn som har, og hvilke barn som ikke har, språkforstyrrelser. I denne studien undersøkte vi sensitiviteten og spesifisiteten til språktesten CELF-4 og spørreskjemaet CCC- 2. Utvalget besto av 21 barn i alderen 5 til 12 år med påviste utviklingsmessige språkforstyrrelser og 21 barn med typisk utvikling som var parvis matchet med barna med språkforstyrrelser på alder, kjønn og non-verbal IQ. Resultatene viste at CELF-4 møtte anbefalte verdier for både spesifisitet og sensitivitet, mens CCC-2 kun identifiserte to tredeler av deltakerne med utviklingsmessige språkforstyrrelser. En justering av terskelverdien for CCC-2 økte sensitiviteten betydelig uten å påvirke spesifisiteten. Den skandinaviske versjonen av CELF-4 ser derfor ut til å være godt egnet til identifisering av utviklingsmessige språkforstyrrelser i en norsk kontekst. Våre resultater tyder også på at CCC-2 ikke bør brukes alene til å avgjøre om barn med mistanke om utviklingsmessige språkforstyrrelser skal utredes videre.

There is a lack of evidence regarding how accurately Norwegian assessment instruments identify children with developmental language disorder. In the current study, we examined the sensitivity and specificity of the language test CELF-4 and the questionnaire CCC-2. The sample included 21 children aged 5 to 12 years with clinically verified DLD and 21 typically developing children who were pair-wise matched with the DLD sample on age, gender and nonverbal IQ. The results indicated that the CELF-4 met the current recommendations for specificity and sensitivity, while the CCC-2 only identified two thirds of the children with DLD. However, adjusting the cut-off scores for the CCC-2 increased the sensitivity without affecting the specificity in our sample. We conclude that the Scandinavian version of the CELF-4 appears to be well-suited for identifying DLD in Norwegian-speaking children. Our results also suggest that the CCC-2 is not sensitive enough to determine whether further assessment is necessary for children with suspected DLD.