Å lytte til barnets semiotiske stemme. Når øyeblikket veves sammen med Julia Kristevas filosofi i barnehagen

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan Kristevas teorier om det semiotiske og annerledeshet som norm kan fremme likeverd i barnehagens pedagogiske praksis. Når barn og personal er sammen i barnehagen er det verbale språket kun en av mange sider ved kommunikasjonen. Kommunikasjon er også kroppslig. Det kan handle om hvordan man posisjonerer seg og hvordan man gjennom blikk, bevegelser, berøring og ansiktsuttrykk lytter til den andre. Gjennom deltagende observasjon har jeg rettet mitt prosjekt mot de yngste barna, der den dominerende kommunikasjonsformen er basert på kroppslige uttrykksformer og hvordan personalet og barna møter hverandre med kroppen. Jeg tar utgangspunkt i en materiell feministisk poststrukturell teori som er den vitenskapsteoretiske posisjonen oppgaven utforsker. Mitt analytiske begrepsapparat er inspirert av psykoanalytiker, filosof og feminist Julia Kristevas teorier. Teoriene om det semiotiske har utfordret meg og gjort meg nysgjerrig på hvilke muligheter, og begrensninger, det semiotiske initiativet har i kommunikasjonen i barnehagen. Kristeva (1986) hevder at en ny holdning til språket vil være veien mot en større toleranse for hverandres annerledeshet og at den største utfordringen for dagens feminisme ikke er å kjempe for likhet, utfordringen er å kjempe for annerledeshet. Jeg ønsket å åpne opp for et mindre politiserende blikk på likestilling og likeverdarbeidet i barnehagen, og utforsker likeverdarbeidet, med de yngste barna, i en sammenheng som søker å flytte fokus fra likeverd og likestilling som politiske begreper til verdighet.

This thesis explores how Kristeva's theories about the semiotic and difference can lead to equality in the kindergarten's pedagogical practice. When children and staff are together in the kindergarten, the verbal language is only one of many aspects of communication. Communication is also bodily. It can be about how one positions oneself and how one listens to the other through glances, movements, touch and facial expressions. Through participatory observation, I have directed my project towards the youngest children, where the dominant form of communication is based on bodily forms of expression and how staff and children meet each other bodily. This dissertation explores material feminism and feminist poststructural perspectives. My analytical framework is inspired by the theories of psychoanalyst, philosopher and feminist Julia Kristeva. The theories about the semiotic have challenged me and made me curious about what possibilities, and limitations, the semiotic initiative has in communication in kindergarten. Kristeva (1986) claims that a new attitude to language will lead to a higher tolerance for each other's difference and that the struggle for todays feminism is no longer the quest for equality, but rather with difference. I wanted to open up to a less politicized view of equality in kindergarten, and explore equality work, with the youngest children, in a context that seeks to shift focus from equality and gender equality as political concepts to dignity.