Hjemmetjenester eller institusjonsomsorg? Et forvaltningskommunalt dilemma i norsk eldreomsorg

Abstract

I artikkelen diskuteres i hvilken grad kommunene følger opp det statlige styringssignalet om å bygge ut hjemme- tjenestene for å legge til rette for at eldre kan bo lenger i eget hjem. Videre drøftes hvordan kommunene prioriterer mellom dette styringssignalet og oppfordringen fra det nasjonale styringsnivået om å bygge ut heldøgns omsorgsplas- ser. Analysene er basert på kvalitative intervjuer med 16 informanter i ti casekommuner, som dekker et stort spekter av kommunetyper med hensyn til størrelse, geografisk plassering og tjenestenivå. Studien tyder på at casekommunene i lang tid har bygget ut hjemmetjenestene, men at de i dag ikke har noen omfattende satsing på dette området. Det er snarere slik at styringssignalet om å videreutvikle hjemmetjenestene kan ha blitt nedprioritert som følge av det sterke styringssignalet om å bygge ut institusjonsomsorgen for eldre. Intervjudataene illustrerer et allment forvaltningskom- munalt dilemma. I en situasjon preget av mange styringssignaler i eldreomsorgen er kommunen som forvalter av statlige målsettinger tvunget til å foreta vanskelige avveininger. Casekommunenes prioriteringer viser at øremerkede tilskudd – i form av Husbankens investeringstilskudd – kan ha gått på bekostning av arbeidet med et hjemmetjeneste- tilbud som legger til rette for at eldre kan bo lenger hjemme.

In this article, we discuss to what extent Norwegian municipalities follow the lead of the national government’s ambi- tion to expand home care services to enable people to age in their own homes. We also discuss how local govern- ments prioritize between two different national policy goals, namely strengthening home care services and expanding long-term institution-based care. Our empirical point of departure is qualitative interviews with senior health care professionals in ten carefully selected municipalities covering a wide range of geographical locations and population densities. We argue that these ten municipalities are cases that shed light on general dilemmas in municipal elder care. In the article, we conclude that the ten municipalities have had a long-standing policy commitment to expand home care services for the elderly, but that they do not pursue this policy vigilantly at present. Moreover, our interviews indicate that the municipalities have chosen to prioritize the strengthening of institution-based care over the goal of increasing the level and quality of home care services for older people. In our view, this illustrates a general dilemma for local governments trying to effectuate national policy goals: in a situation characterized by a variety of policy goals the municipalities are forced to make difficult choices. The priorities in our ten cases show that economic incentives – in the form of investment grants for care institutions – may swing the priorities of municipalities away from home- based care.