Kroppsøvingslæreres opplevelse av minoritetselever

Abstract

I denne empiriske studien blir det presentert hvordan kroppsøvingslærere opplever å jobbe med minoritetselever. Dette basert på seks kroppsøvingslærere som har godkjent lærerutdanning/faglærerutdanning, og minst 60 studiepoeng i kroppsøvingsfaget. Gjennom studieperioden på veien til å bli lærer har jeg reist en del, og høsten 2016 var jeg i praksis i fire uker på Madagaskar. Utenlandspraksisen har gitt meg innblikk i andre kulturer med andre rammefaktorer og læringsmål, annerledes pedagogikk, lærings og menneskesyn. Jeg har fått erfart hvordan det er å være minoritet, dette har videre pirret min nysgjerrighet på menneskers likheter og ulikheter, spesielt med tanke på hvilke utslag dette kan få i kroppsøvingsfaget. Dette har ført til følgende problemstilling: Hvordan opplever kroppsøvingslærere å jobbe med minoritetselever? Problemstillingen fører med seg flere forskningsspørsmål. Disse skal prøve å få fram nyanser i opplevelsene til kroppsøvingslærere, både når det kommer til deres tid som nyutdannet, hvilke utfordringer de møter på, og hvordan man tilpasser opplæringen. Videre vil forskningsspørsmålene avdekke hvordan informantene opplever trivsel og hvordan faget står som en utviklingsmulighet for minoritetselever. Det teoretiske perspektiv bygger på en interkulturell kompetanse. Dette medfører ulike perspektiver som interkulturell kommunikasjon, flerkulturell og interkulturell læring. Studien viser at særlig nyutdannede lærere opplever det som utfordrende å jobbe med minoritetselever i kroppsøving. Håndtering av enkelte elever er vanskelig, og enkelte opplever seg ikke kompetente nok. Kun en informant syntes sin lærer/faglærerutdanning har vært bidragsytende. De andre syntes heller undervisningskompetanse i kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE), hjelp fra kollegaer, og livserfaring har hjulpet. Utfordringene er flere og sammensatte. Blant annet når det kommer til dusjing, høyt temperament, fysiske og verbale konfrontasjoner og mangel på respekt ovenfor kvinnelige lærere. Da enkelte minoritetselever kan bære på en tung bagasje av rystende opplevelser, viser det seg at dette kan være en grunn til at utfordringene er mer komplekse nå enn for bare ti år siden. Lærerne må hele tiden passe på tilpasset opplæring, da med tanke på språk, og det med å hele tiden være et øvingsbilde. Samtidig så opplever kroppsøvingslærere at faget er et sted hvor minoritetselever trives svært godt og som en arena der sosialiseringsmuligheten er unik. Min konklusjon er at minoritetselever trives godt i kroppsøvingsfaget, men at kroppsøvingslærere møter på sammensatte utfordringer som de ikke føler at de har blitt forberedt på i sin utdanning.