| dc.description.abstract | Lov av 17.juli.1992 nr.100 om barneverntjenester (barnevernloven - bvl) går ut på å sikre barn og unges leveforhold slik at de vokser opp under trygge oppvekstsvilkår (bvl §1-1). Lovens bestemmelser gjelder for barn som oppholder seg i Norge (bvl §1-2). Det vil si at både etnisk norske barn og barn med flerkulturell bakgrunn har like rettigheter og rett til hjelp og omsorg til rett tid, så lenge de er bosatt i landet. Mitt fokus er først og fremst på barn med flerkulturell bakgrunn, som jeg i oppgaven ofte refererer til som klient.
I løpet av 2015 var det 53 440 barn med barnevernstiltak, basert på tall hentet fra Statistisk Sentralbyrå. 13 750 av dem var barn og unge med innvandringsbakgrunn, enten innvandrere selv eller norskfødte med innvandrerforeldre. SSB påpeker at forskjellen mellom barn fra ikke-europeiske land og barn uten innvandrerbakgrunn er større enn mellom barn fra EU og etnisk norske barn. Flere omsorgstiltak ble igangsatt hos barn uten innvandrerbakgrunn, mens barn med innvandrerbakgrunn fikk andre former for hjelpetiltak. SSB nevner ikke hvorfor det er en slik forskjell i antall tiltak mellom disse barna. Kanskje kultur og språk kan ha en påvirkning på skillet mellom barna og barnevernets avgjørelser angående dem.
For å oppfylle barnevernlovens formål, er det viktig å gjøre det som skal til for å lytte til alle parter slik at samarbeidet blir bra. Når to kulturer møtes er det viktig å være klar over det, istedenfor å benekte den kulturen en ikke er kjent med (Bennett 1993, sitert fra Salole 2013, 66). Klientens kultur skal anerkjennes og respekteres. Å kunne relatere seg til den andre, og se saken fra flere sider for å få til en form for integrering av flere kulturer, kan være nyttig i møte med mennesker i feltet (Ibid, 67). Ved å ha en positiv innstilling til det ukjente, blir det lettere å få forståelse for den andres kultur og danne et godt grunnlag for videre samarbeid.
Yrkesutøvere med minoritetsbakgrunn er ettertraktet innenfor feltet på grunn av barnevernets behov for økt kulturell kunnskap og kompetanse som angivelig skal reflektere vårt samfunn (Sajjad 2016, 1). Den uformelle kunnskapen en yrkesutøver med flerkulturell bakgrunn kan bidra med er blant annet livserfaringer, verdier og personlige egenskaper som kan være nyttig innenfor feltet (Ibid, 1). Utfordringen er hvordan denne kunnskapen kan tas i bruk for å få en positiv innvirkning og økt handlingskompetanse innenfor barnevernsfeltet.
Som en barnevernspedagog-student med flerkulturell bakgrunn, har jeg undret meg over hva jeg kan gjøre for å bidra til bedre kommunikasjon med fremtidige klienter med samme bakgrunn, og sørge for at de blir hørt slik at tiltak som best passer deres situasjon blir igangsatt. Samtidig er jeg bevisst på at det finnes utfordringer relatert til anvendelse av egen uformell kunnskap innenfor feltet, det gjelder blant annet bruk av eget morsmål i møte med klienter. Det finnes mange definisjoner på begrepet “morsmål”. En av dem er at det er et språk man lærer veldig tidlig i livet. Definisjonen jeg har valgt å bruke er at det er det språket foreldrene bruker i kommunikasjon med sitt barn i hjemmet. Tospråklighet, å vokse opp med innflytelse fra mer enn ett språk, blant barn og unge i dagens samfunn er ganske vanlig. Selv identifiserer jeg meg med to helt ulike språk, og har behersket to språk relativt godt helt siden barndommen av. Likevel vil jeg i min oppgave fokusere på klienter med et morsmål som ikke er norsk. Dette er tema jeg skal ta for meg i teksten, samtidig som jeg skal trekke sammenligninger mellom Norge og Vietnam, fordi jeg selv er etnisk vietnameser.
Som student mener jeg at praksisperioden er gull verdt. Vi får muligheten til å lære, utforske og få et innblikk i hvordan det er å ta del i klienters hverdag. Ved å ta del i deres liv lærer vi å kjenne, forstå, og å se ting fra andre perspektiver. Å være i direkte kontakt med klienter fremmes utviklingen av vår kunnskap og kompetanse. Den lærdommen som tas med videre i arbeidslivet definerer tross alt oss som individer og fagpersoner.
I løpet av min praksisperiode på en psykiatrisk behandlingsinstitusjon for barn og unge, har jeg opplevd etniske og kulturelle ulikheter mellom meg og klienter. Jeg opplevde genuin nysgjerrighet fra noen av barna som oppholdt seg på institusjonen. De stilte spørsmål og var ivrige til å finne ut mer om den vietnamesiske estetiske kultur og min språkbakgrunn. For noen av barna var min flerkulturelle identitet en faktor som bidro til å bygge relasjonen vår videre, mens for andre hadde den lite betydning. Det var også hendelser der barn utfordret og testet min profesjonalitet ved å skrike utsagn som “din jævla utlending”, og “dra tilbake dit du kommer fra”. Jeg lærte meg hvordan jeg skulle oppføre og reagere i møte med de ulike holdningene klientene hadde overfor meg og min flerkulturelle bakgrunn.
Ulikhetene har skapt undring, interesse og nysgjerrighet over hvordan jeg skal oppføre meg profesjonelt i samhandling med klienter med samme etnisitet som meg selv. Med dette som utgangspunkt er min problemstilling følgende:
Hvilke muligheter og utfordringer har en barnevernspedagog med flerkulturell bakgrunn i møte med klienter med lik etnisk og språklig bakgrunn?
I løpet av utdanningen har det vært fokus på klienter som er ulik oss, men jeg synes ikke fokuset på de som er lik oss har vært tilsvarende stort. Oppgaven fokuserer ikke bestemt på psykiatri som handlingsarena, men heller på alle arenaer der barnevernspedagoger arbeider. Grunnen til det er at jeg mener temaene er mer omfattende enn som så, og er relevant i alt arbeid med mennesker der det er mulighet for møter med klienter med samme etniske bakgrunn som en selv.
Jeg fikk inspirasjon fra en artikkel skrevet av forsker og sosialantropolog, Torunn Arntsen Sajjad. Sosialantropologi er et fag innen samfunnsvitenskap, som går ut på å studere de sosiale og kulturelle sidene ved det menneskelige samfunn. Med det som utgangspunkt, har hun tatt for seg minoriteters uformelle kunnskap, og utdanningens mangel på vektlegging av hvordan yrkesutøvers egenskaper og ferdigheter kan brukes i feltet.
I oppgaven skal jeg ta for meg flerkulturelle muligheter og utfordringer i barneverntjenesten som en barnevernspedagog med flerkulturell bakgrunn i møte med klienter med samme etnisitet og språkbakgrunn kan ha. Dette gjøres ved at oppgaven inndeles i to hoveddeler. Den første delen fokuserer på teoretiske perspektiver og begreper. Her tar jeg for meg artikkelen nevnt overfor, samt begreper jeg tenker er relevante og viktige for å få en bedre forståelse av min tankeprosess rundt denne oppgaven. Den andre delen inneholder drøfting av mulige temaer som kan dukke opp i møte med klienter med minoritetsbakgrunn. Her nevnes både risikoen av å la en tredjepart ta del i møte mellom barnevernspedagog og klient, og også hvordan jeg som barnevernspedagog er nødt til å være bevisst på hvordan min forforståelse, kultur og holdninger kan påvirke samspillet mellom meg og klienten. Avslutningsvis tar jeg opp hvilke eventuelle konklusjoner jeg har kommet fram til. | |
