| dc.description | I løpet av de siste tre–fire årene er det gjort flere forsøk på å anslå andelen «vanskeligstilte på boligmarkedet» (Vrålstad 2014, Rustad Thorsen 2017, Ekhaugen mfl. 2017). Hittil har det vært fremsatt ni ulike definisjoner av vanskeligstilthet: Lavinntekt, i tillegg trangbodd og/eller høy gjeldsbelastning. De med formue over lavinntektsgrensen er ekskludert. Lavinntekt, leier og trangbodd Lavinntekt, trangbodd og høy gjeldsbelastning Husholdninger som har mottatt bostøtte eller sosialstønad og er trangbodd Nederste inntektskvartil, i tillegg trangbodd og/eller høy gjeldsbelastning. De med formue over lavinntektsgrensen er ekskludert. Husholdninger uten yrkesaktive og ikke inntekt fra folketrygden som overstiger 2G, i tillegg trangbodd og/eller høy gjeldsbelastning Lavinntekt, i tillegg trangbodd og/eller høy estimert boutgiftsbelastning. De med formue over lavinntektsgrensen er ekskludert. Definisjon 1. for eiere og definisjon 7. for leiere. Definisjon 1. I tillegg leietager som eget disjunkt. Med tilleggsfiltre for boligformue, inntektsoverføringers del av samlet inntekt og alder. Avhengig av definisjonen som legges til grunn, varierer anslagene for antall vanskeligstilte fra 17 500 til rundt 260 000 (i perioden 2014–2016). Blant annet på bakgrunn av dette, samt at ulike definisjoner legger til grunn til dels svært ulike betingelser for å falle inn under definisjonen, ønsket Kommunal- og moderniseringsdepartementet å få utarbeidet en ny definisjon som, om mulig, også kan subsumere ulike operasjonelle valg på en mer systematisk måte. Rapporten utarbeider derfor nye teoretiske og operasjonelle definisjoner med bakgrunn i et kapabilitetsperspektiv (Sen 1992, 2004 og 2010). For det første presenterer og diskuterer rapporten det teoretiske grunnlaget for begrepet «vanskeligstilt på boligmarkedet». I et slikt perspektiv er det viktig å ha for øye at det enkelte individ eller den enkelte husholdning kan ha, eller ikke ha tilstrekkelig bokapabilitet sett som muligheten til å oppnå en tilfredsstillende bofunksjon (en tilfredsstillende bosituasjon) – gitt ens ressurser og ens muligheter til å konvertere ressursene til en «god» funksjon. Et overordnet poeng her er at en observert «dårlig» bofunksjon (for eksempel trangboddhet) ikke automatisk betyr at individet eller husholdningen er vanskeligstilt – det viktige er at vedkommende også mangler muligheten til å realisere en «god» bofunksjon. Med andre ord er for eksempel ikke trangboddhet en nødvendig forutsetning for en klassifisering som vanskeligstilt. For det andre kritiserer rapporten de foreliggende definisjonene dels fordi de inkluderer en «dårlig» bofunksjon som et nødvendig kriterium, dels fordi de legger til grunn «flate» normer for ressurstilgang (lavinntekt) og boutgifter som andel av ressursene (inntekter). Det siste er heller ikke i tråd med kapabilitetsperspektivet til Sen, der den enkelte husholdnings ressurser må ses i forhold til dennes behov – for en husholdningsspesifikk akseptabel bofunksjon og en husholdningsspesifikk akseptabel livsoppholdsfunksjon ellers – gitt den enkeltes evne til å dekke behovene ved hjelp av gitte ressurser (konverteringsevnen eller -faktoren). Videre gir rapporten eksempler på hvilke utslag det å unnlate å følge en slik kapabilitetstilnærming kan ha, og det redegjøres teoretisk for hvordan en kan løse slike problemer ved å legge til grunn rimelige minstenormer for husholdningsspesifikke livsoppholds- og bofunksjoner gjennom å benytte seg av henholdsvis SIFO-satser og estimater for lokale leiepriser. For det tredje redegjør rapporten for hvordan man i praksis kan legge til grunn tilgjengelige SIFO-satser (Forbruksforskningsinstituttet SIFO; se for eksempel Austgulen og Borgeraas 2018) og estimater for lokale leiepriser (fra analyser av Husbankens bostøtteregister) for å komme frem til en rimelig operasjonell definisjon av vanskeligstilthet. Dernest benyttes registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB), og det telles opp antall vanskeligstilte etter de nye definisjonene. Rapporten finner at andelen (blant individer) i perioden varierer mellom 3 og 4 prosent i definisjoner som utelukker eiere, og mellom 4,5 og 6,5 prosent i definisjoner som også kan omfatte eiere (for husholdninger er anslagene om lag 0,5–1 prosentpoeng høyere). Det anslås en svak økning i andelene over tid (om lag et halvt prosentpoeng pr. år for individer og husholdninger). Resultatene viser også at ulike varianter av definisjoner som inkluderer eiere (der det legges inn avdragsfrihet og/eller en moderat økning i rentebetalingen) ikke har stor betydning for anslaget om vanskeligstilthetsomfanget. Videre presenterer rapporten empiriske sammenligninger av nye og foreliggende definisjoner, og det vises at sistnevnte ikke fanger opp det som telles opp i de mer rimelige definisjonene som vi utarbeider. Det viser seg også at særlig definisjoner som kan inkludere visse eiere, oppviser en tydelig sensitivitet overfor et viktig aspekt ved vanskeligstilthet: Slike definisjonere evner i langt større grad enn alle andre rimelige definisjoner å fange opp det persistente eller vedvarende i en situasjon der en stilles overfor noe som nettopp er «vanskelig å komme seg ut av (over tid)». Det anbefales derfor at det videre arbeidet med å anslå av omfanget av vanskeligstilthet legger til grunn en slik definisjon – sammen med indikatorene for inntekt, leiemarkedspriser og nødvendige livsoppholdssatser slik vi har brukt dem her. | no_NB |
