Ungdommers levde medborgerskap: Betydningen av klassede foreldrepraksiser under pandemien

Abstract

I denne artikkelen undersøker vi hva familiens sosioøkonomiske ressurser betyr for levd medborgerskap hos ungdom, gjennom å se på klassede praksiser i familiene deres under den nasjonale nedstengningen i covid-19- pandemiens første fase. Situasjonen satte på spissen noen av de mest sentrale dimensjonene i utviklingen av medborgerskap hos unge: tilhørighet, deltakelse og subjektivering. Basert på intervjuer med 40 ungdommer våren 2020 argumenterer vi for at disse vesentlige sidene ved medborgerskap i stor grad formes i familien. Vi viser hva ulike klassede former for foreldreskap gjorde med ungdommenes opplevelse av medborgerskap, særlig gjennom én sentral mekanisme for medborgerskapsdanning i familien: hvorvidt ungdommene her får rom og støtte til å utvikle en form for subjektivering – frihet til selvstendig handlekraft og meningsdannelse i samfunnsrelasjonen. Vi viser at subjektivering skjer på ulike måter, både med støtte hos foreldrene og i motstand mot foreldrene, men der begge fører til selvstendig meningsdannelse og vilje til samfunnsdeltakelse. En tredje form vi finner, er der de unge ikke uttrykker særlig bevisst medborgerskap enten på grunn av ukritisk innordning eller likegyldighet. Myndighetenes håndtering av pandemien begrenset ungdoms handlingsrom kraftig, men undersøkelsen vår finner at bakenfor den generelle likheten i respons på smitteverntiltakene ligger ulike opplevelser av lydighet og agens med en klar parallell til ulike opplevelser av medborgerskap. Vi viser at opplevelsen av medborgerskap er knyttet til foreldrenes praksis, blant annet deres måte å engasjere de unge i samtaler og diskusjon av samfunnsspørsmål og nyhetshendelser på. Selv om foreldrenes praksis til en viss grad samvarierer med sosioøkonomiske ressurser, viser vi at individuelle ressurser som selvstendighet og familiens samhold i møte med eksterne trusler, som pandemien, også bidrar til ungdoms opplevelse av medborgerskap.