Å gjøre «hørestyrke» til en mindre fortelling om barns språk

Abstract

I boka Lyttende pedagogikk trekker Ann Åberg og Hillevi Lenz Taguchi (2006) hørestyrke fram som en del av en lyttende pedagogikk. I boka refereres det til Filip som omtaler hørestyrke som å høre nøye etter. Vi er inspirert av Filip og hans ide om hørestyrke for å undersøke tettere hva barns språk kan romme. Vi prøver ut «å gjøre hørestyrke » og spør hva det kan være. Vi er interessert i hva, hvor og hvordan «å gjøre hørestyrke» kan åpne for å lytte til hele kroppen, rytmer, tramp og lette bevegelser. I prosessen med å utforske potensial av hva «å gjøre hørestyrke » kan handle om, har vårt empiriske materiale vært en mobilfilm av et barn som utforsker en kjøkkentrapp ute, samt utvalgte stillbilder, samlet inn via en mobiltelefon. Med spesiell interesse for hvordan kropper, vitalitet, bevegelser, lyd og rytme kommer fram gjennom mobilfilmen, bruker vi begrepene til Deleuze og Guattari; et mindre språk, maskineri og territorier (1994) som analyseverktøy. Begrepene brukes som mulige inspirasjoner til å undersøke det «å gjøre hørestyrke». Et av potensialene til «å gjøre hørestyrke» kan være «emergent lytting» (Davies, 2014) der også taushet og det mer-enn-menneskelige fenomenet gis verdi. Drøftingen kommer fram innunder overskriftene territorium, fellesskap som vitalitetskraft og det stille tause.