Hva innebærer et godt foreldreskap? - Et kritisk blikk på rådende diskurser for foreldreskap, og hvordan disse preger barnevernets arbeid i møte med konkurrerende forståelser.

Abstract

I velferdsstudier blir Norge fremstilt som et pionerland på grunn av barnets sterke stilling i velferdsstaten, og barneombudet omtalte i 2009 Norge som «barnas land» hvor vi har «utviklet vernet om barn til det ypperste av hva som finnes i verden» (Hennum, 2015, s. 128). Samtidig har foreldreskap og oppdragelsespraksis er blitt et stridstema i det flerkulturelle Norge, og er en tematikk som vekker sterke følelser i offentligheten (Friberg, 2019, s. 5,10). Bufdirs statistikk viser en klar overrepresentasjon av foreldre med innvandrerbakgrunn som mottar hjelpetiltak, og en svak overrepresentasjon ved omsorgsovertakelser (Haugevik & Neumann, 2020, s. 7). Det debatteres stadig i fagmiljøer, samt nasjonale og internasjonale medier om hvorvidt det norske barnevernet er i stand til å ivareta minoritetsfamiliers særegne behov (Fylkesnes et al., 2015, s. 81). Internasjonalt blir Norge hardt kritisert for barnevernets praksis, og i 2016 oppstod det demonstrasjoner i 22 land under bannere som «stopp barnevernet» og «Norge stjeler barn!» (Haugevik & Neumann, 2020, s. 5). Kritikken har blitt forsterket gjennom en økning av saker i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og i 2019 var det hele 26 saker mot Norge under behandling (Haugevik & Neumann, 2020, s. 6). Barnevernets praksis styres av sterke normative føringer for hvordan barns liv og fremtid bør være (Rugkåsa et al., 2017, s. 29). Hvem barn er, hva de trenger og hva de har rett til har endret seg i takt med moderniseringsprosessen det norske samfunnet har vært igjennom (Hennum, 2002, s. 66). Hva skjer når de «norske» føringene for en god oppvekst og «rett» oppdragelse møter konkurrerende syn? Hvilke diskurser ligger til grunn for barnevernets praksis, og hvordan kan dette forstås på andre måter?