| dc.description.abstract | 1800-tallet er århundret da den skandinaviske litteraturen setter sitt store avtrykk på det litterære verdenskartet, der forfattere som H.C. Andersen, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Selma Lagerlöf og andre etablerer seg som internasjonalt kjente navn som bidrar til å løfte den skandinaviske litteraturen ut av periferien. Denne omveltningen i litterær synlighet og status utgjør det Narve Fulsås og Tore Rem omtaler som et skandinavisk øyeblikk i verdenslitteraturen, da skandinaviske forfattere, og særlig Ibsen, gjør sin definitive inntreden på det europeiske litterære markedet mot slutten av århundret. Men 1800-tallet er også århundret da Skandinavia, og Norge, som vi skal konsentrere oss om her, for alvor blir et sted i litteraturen som både skandinaviske og ikke-skandinaviske forfattere fatter interesse for og begynner å ta i bruk litterært. De tre tekstene vi ser nærmere på i denne artikkelen, Mary Wollstonecrafts reiseskildring Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark (1796), Victor Hugos historiske roman Han d’Islande (1823) og Theodore Mügges eventyrroman Afraja (1854), gir ulike eksempler på hvordan Skandinavia og Norden, eller snarere forestillinger om det skandinaviske, nordiske og nordlige, kom på moten og slo feste i europeisk litteratur på 1800-tallet. | en_US |
