Gripes mulighetene? Om lesestunder med de yngste barna i barnehagen

Abstract

Studien retter seg mot høytlesningspraksiser i barnehagen, og belyser samspillet rundt bøker som finner sted mellom barnehageansatte og barn, avgrenset til småbarn (0–3 år). Til grunn for diskusjonene er et videomateriale på 27 ti-minutters sekvenser. Filmene stammer fra forskningsprosjektet Blikk for barn (2012–2017), og viser ulike situasjoner på småbarnsavdelinger med varierende samspill rundt bøker. Artikkelen undersøker hvordan og i hvilken grad personalet griper mulighetene for å skape lesestunder med de yngste barna og slik oppnå felles oppmerksomhet – «joint attention» (Tomasello, 1999). Funnene viser at det bare i seks av de 27 videosekvensene dannes en lesestund med felles oppmerksomhet. Forholdet mellom den ansattes rolle og ansvar som litteraturformidler på den ene siden, og barns medvirkning på den andre, er sentralt i diskusjonen. Artikkelen argumenterer for at det å legge til rette for felles oppmerksomhet kan være en måte å sørge for barns medvirkning på, fordi det innebærer å fange opp hva de yngste barna, med sin multimodale uttrykksform (Thuresson, 2021), engasjerer seg i, og anerkjenne at en lesestund er en verdifull fellesaktivitet som ikke etableres av seg selv.

This study examines reading practices in Early Childhood Eduacation and Care (ECEC) with focus on interactions taking place between the pedagogical staff and children in different reading situations, limited to young children (0–3 years). The discussions are based on a video material of 27 ten-minute sequences where all orginate from the research project Searching for qualities. All the sequences include pedagogical staff and children under the age of three dealing with books in some way. The article investigates how, and to what extent, the staff seizes the opportunities for a story time to take place and thereby achieve «joint attention» (Tomasello, 1999). A result is that story times with joint attention only occur in six of the sequences. The relationship between, on one hand, the employee’s role and responsibility as a storyteller and, on the other, children’s participation, is a central part of the discussion. The article argues that facilitating joint attention can be a way to ensure children’s participation. This is because it involves capturing what the youngest children, with their multimodal form of expression (Thuresson, 2021), engage in and recognize. We argue that a story time is a valuable joint activity, but that it is not established without an effort.