| dc.description.abstract | I denne artikkelen drøftes status og utfordringer vedrørende grunnlagstenkningen for kunnskap og vitenskap innen systemisk praksis. Bakgrunnen er en bekymring for at vårt fagfelt i hovedsak er inspirert av teorier hentet fra ideologi og filosofi på bekostning av eksisterende empiri. Vi drøfter mulige årsaker til en slik skjevhet, som har blitt ekstra tydelig i de senere års akademisering av familieterapifeltet, noe som innebærer høyere krav til vitenskapelige kunnskapsreferanser. Artikkelen påpeker at deler av fagfeltet har en preferanse for kunnskap fra kvalitative studier framfor kvantitative. Dette problematiseres, dels begrunnet med metodelæren, dels ut fra den skjevhet dette innebærer for kunnskapstilførsel til studenter og systemiske praktikere. Følgen av en slik preferanse kan være at den systemiske praktiker mangler vesentlig kunnskap, det stimuleres ikke til å gjennomføre eller delta i kvantitative studier, og en risikerer at faget sett utenfra ikke blir tatt på alvor. Dette problemet aktualiserer et skjerpet fokus på fagfeltets grunnlagstenkning og sentrale politiske, etiske og faglige føringer. Som svar på dette presenterer artikkelen interaktiv konstruktivisme og kritisk realisme og foreslår disse som det styrende paradigmet for systemisk praksis. Vi argumenterer for at dette kan fjerne en ideologisk begrunnet dikotomi mellom typer kunnskap og forskningsdesign og redusere avstanden mellom forsker og kliniker. | en_US |
