Et forsvar for kunstverket – re-romantisering av musikkpedagogisk tenkning

Abstract

Den vestlige klassiske musikkens hegemoni i musikkutdanningene har lenge blitt kritisert i internasjonal musikkpedagogisk litteratur. Estelle Jorgensen sier det slik: The Western classical music tradition has come under close scrutiny and criticism for its historical association with the upper classes or society establishment, its role taken to be symbolic of upper-class or establishment values and an agent through which the lower or economically and politically disadvantaged classes are oppressed. (Jorgensen, 2003, s. 78–79). Et sentralt poeng i mye av denne kritikken, både innenfor musikkpedagogisk litteratur og i musikkvitenskapen generelt, er at forestillingen om musikk som kunstverk, som preger tradisjonell vestlig musikktenkning, reduserer musikk til en samling objekter eller ting (Goehr, 1991/2007; Small, 1998; Bohlman, 2001). Kritikken retter seg blant annet mot den kantianske estetikkens fokus på desinteresse og distanse som betingelser for å kunne felle estetiske dommer som overskrider en rent subjektiv «synsing». På samme vis angripes romantisk musikktenkning med sine forestillinger om musikk som et «språk» som formidler innsikter i «det uutsigelige». Mange eksempler fra internasjonal musikkpedagogisk forskning kunne vært valgt for å belyse denne situasjonen. Vi velger å begrense oss til David Elliotts kritikk av begreper og konsepter som estetisk, estetikk og estetisk oppdragelse, hvor både Kant og romantisk tenkning er skyteskiver. Elliott argumenterer for at en av antagelsene som estetikk-konseptene hviler på, er at musikk er en samling av objekter/ting eller verk. Han hevder at termen musikalsk verk er nært forbundet med europeisk klassisk instrumentalmusikk fra 1800-tallet, og at verk-begrepet er en komponent i et estetikk-konsept hvor musikk er en produkt-sentrert kunstform (Elliott, 1995, s. 23–25).