Overgrepsutsattes erfaringer med spesialiserte lavterskeltilbud. Symbolsk anerkjennelse, solidariske fellesskap

Abstract

Et godt utbygd hjelpetilbud til overgrepsutsatte regnes i dag som et åpenbart samfunnsansvar. De ulike tiltakene som finnes, utgjør til sammen et komplekst tjenestelandskap. Denne artikkelen handler om spesialiserte lavterskeltilbud i frivillig sektor, sentre mot incest og seksuelle overgrep. I artikkelen undersøker vi hva overgrepsutsatte selv framhever som viktig og positivt ved sentrene med tanke på bearbeiding av og mestring etter overgrep. Studien baserer seg på en reanalyse av data fra to kvalitative prosjekter; til sammen er 22 intervjuer med overgrepsutsatte inkludert. Vi finner at egne tilbud for overgrepsutsatte med kvalifiserte ansatte oppleves som en symbolsk anerkjennelse av overgrep som erfaring og samfunnsproblem, og at gruppetilbudene ved sentrene fungerer som solidariske fellesskap som bidrar til å redusere stigma og opplevelsen av utenforskap. Slik motvirkes konsekvensene av ugyldiggjøring som en dimensjon ved kjønnsbasert vold gjennom sentrenes virksomhet. Begrepet institusjonell validering har vært nyttig i analysen for å få fram dette som en verdi ved spesialiserte tilbud for overgrepsutsatte. Begrepet kan også gi retning til den videre utviklingen av hjelpetilbud til denne gruppen mer generelt.

Providing services for victims of sexual abuse is currently acknowledged as a societal responsibility. The range of services that exists today constitutes a complex service landscape. This article addresses a specialized low-threshold service in the voluntary sector, support centers for victims of incest and sexual abuse. In this article we explore victims’ accounts of their experiences with the centers and what they have found helpful for their recovery and coping after abuse. Data from two previously completed projects are reanalysed for this purpose. A total of 22 interviews with abuse victims is included. The analysis shows that victims see specialized services with qualified staff as a symbolic recognition of abuse both as an individual experience and a societal problem. We also find that self-help groups function as a community of solidarity that helps to reduce both stigma and the experience of exclusion. In this way the consequences of invalidation as a dimension of gender-based violence is counteracted by the centers’ existence and services. Institutional validation has been a fruitful concept in calling attention to this benefit of specialised services for victims of abuse. The concept can also give direction to the continued development of support services for this group more generally.