Boligmarkedets sistegangskjøpere - Hvordan kan private boligformue bidra til velferdsstatens økonomiske bærekraft?

Abstract

Formålet med denne artikkelen er å gi en første oversikt over den økte mobiliteten ved hjelp av data fra en landsrepresentativ spørreundersøkelse i aldersgruppen 60 til 75 år gjennomført i 2019, samt befolknings- og flyttestatistikk for perioden 2005 til 2018 for de samme aldersgruppene. Vi kartlegger omfanget av flytting blant eldre og i hvilken grad flyttetilbøyeligheten har endret seg de seinere årene. Siden slik flytting i stor grad skjer gjennom det ordinære boligmarkedet, med den private boligformuen som innsats, introduserer vi begrepet «sistegangskjøpere». Vi spør i hvilken grad slik markedsaktivitet og flytteaktivitet seint i livet innebærer en tilpasning av boligsituasjonen til alderdom og funksjonsnedsettelser. I den grad dette viser seg å være tilfelle, vil det ikke bare bidra til å bedre eldres livskvalitet. Det vil også kunne forlenge den tida eldre kan bo i eget hjem, og samtidig gjøre det lettere og billigere for kommunene å gi nødvendig helsehjelp og omsorgstjenester. I den grad middelaldrende og eldre bruker sin private boligformue til å anskaffe seg en mer aldersvennlig bolig, bidrar de dermed også til å sikre velferdsstatens økonomiske bærekraft. Våre resultater viser at blant dem i alderen 70 til 75 år har omkring én tredjedel flyttet inn i boligen de nå bor i, etter at de fylte 60 år. Majoriteten av disse har flyttet inn i det vi kan definere som en aldersvennlig bolig. Flyttedata viser at andelen som flytter i aldersgruppen 60 til 74 år, har vært stigende i perioden vi har studert. Det er særlig eldre i byer og tettbygde strøk som flytter, ikke de som bor i spredtbygde strøk. Dette kan skyldes en markedssvikt i det lokale boligmarkedet, der tilbudet av aldersvennlige boliger mangler og verdien av eksisterende bolig er langt lavere enn det en må betale for en ny og aldersvennlig bolig. Slike skillelinjer kan potensielt sett skape sosial og geografisk ulikhet i morgendagens eldreomsorg. Samtidig vil eldre bidra til velferdsstatens bærekraft ved å benytte egne ressurser til å flytte til en aldersvennlig bolig hvor de kan bo lenger uten hjelp, og hvor hjelp kan tilbys lettere og billigere. Dette vil gi myndighetene mulighet til å spisse ressurser mot dem som trenger dem mest.

The purpose of this article is to provide an initial overview of the increased residential mobility among the elderly. By applying data from a nationally representative survey in the age group 60 to 75 years conducted in 2019, as well as population and migration statistics for the period 2005 to 2018 for the same age groups, we map the extent of relocation and the extent to which the propensity to move has changed in recent years. To describe that such relocation largely takes place through the ordinary housing market, we introduce the term ‘last-time buyers’. We ask the extent to which such market activity and late-life residential mobility entail an adaptation of the housing situation to old age and disabilities. Our results show that among those aged 70 to 75, about one third have moved into the dwelling they now live in after the age of 60. The majority of these have moved into what we can define as an age-friendly dwelling. Migration data show that the proportion of people moving in the age group 60 to 74 years has been rising in the period we have studied. It is particularly older people in towns and urban areas who move, not those who live in sparsely populated areas. This may be due to a market failure in the local housing market, where the supply of age-friendly housing is lacking, and the value of existing housing is far lower than what one must pay for a new and age-friendly dwelling. Such dividing lines could potentially create social and geographical inequality in tomorrow’s elderly care. At the same time, the elderly will contribute to the sustainability of the welfare state by using their own resources to move to an age-friendly dwelling where they can live longer without help and where help can be offered more easily and cheaper. This may give the authorities the opportunity to sharpen resources towards those who need them most.