Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter

Abstract

I løpet av de siste årene er Norge gjentatte ganger blitt dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for brudd på retten til familieliv i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Per 14. oktober 2021 er Norge felt i 11 av totalt 43 saker. I seks av sakene er det enten ikke funnet menneskerettighetsbrudd, eller sakene hadde prosessuelle mangler. Avgjørelsene gjelder i hovedsak spørsmål om samvær etter omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Et fåtall gjelder omsorgsovertakelse. EMD har i alle sakene fremhevet at omsorgsovertakelse er et midlertidig inngrep, og at samvær må praktiseres slik at gjenforening senere vil være mulig. Dette er også utgangspunktet etter norsk rett. En stor del av kritikken fra EMD knytter seg til prosessuelle spørsmål, som at begrunnelsene for vedtakene ikke har vært basert på et tilstrekkelig oppdatert beslutningsgrunnlag, eller at begrunnelsene ikke har vært konkrete og grundige nok. En del av kritikken knyttet til samvær har vært rettet mot det som oppfattes som standardiserte normer for samværsutmåling. Høyesteretts storkammer avsa 27. mars 2020 tre avgjørelser for å avklare norsk rettstilstand etter EMD-dommene. Høyesterett bekrefter at omsorgsovertakelse også etter norsk rett er et midlertidig tiltak, men presiserer at samvær etter omsorgsovertakelsen som utgangspunkt skal bygge opp under målet om gjenforening, også i de situasjonene der plasseringen tegner til å bli langvarig. Høyesterett understreker betydningen av at det foretas konkrete, individuelle vurderinger, og at det ikke skal benyttes standardiserte kriterier. Problemstillingen for denne rapporten er om praksis i fylkesnemnder og lagmannsretter om samvær etter omsorgsovertakelser er i samsvar med gjeldende rett etter Høyesteretts storkammeravgjørelser, herunder om begrunnelsene er tilstrekkelig konkrete og individuelle,og hvilke momenter som vektlegges. 37 fylkesnemndsvedtak og 32 lagmannsrettsdommer avsagt i perioden 27. mars –31. desember 2020 er gjennomgått for å besvare problemstillingen. Funnene tilsier at praksis langt på vei er i samsvar med storkammeravgjørelsene. Hovedinntrykket er at begrunnelsene for samværsfastsettelse er grundige og konkrete, samt at relevante hensyn tillegges vekt og avveies mot hverandre på en balansert måte. Målet om gjenforening mellom barn og foreldre opprettholdes i de fleste sakene. Der gjenforeningsmålet i et fåtall saker er forlatt, for eksempel ved at det fastsettes sterkt begrenset samvær, synes begrunnelsene for å forlate gjenforeningsmålet å tilfredsstille kravene som følger av storkammersakene og EMD-dommene. På bakgrunn av sakenes faktum og barnets situasjon kan det imidlertid reises spørsmål ved om gjenforeningsmålet kunne og burde vært forlatt i flere saker, med den konsekvens at samvær kan fastsettes uten gjenforening for øye. Når for eksempel barnets reaksjoner er svært sterke, barnet har fått en sterk tilknytning til mennesker og miljø der det er, eller det er relativt åpenbart at foreldrene ikke i overskuelig fremtid vil kunne ha omsorg for barnet, kan det spørres om vilkårene for å forlate gjenforeningsmålet kunne vært oppfylt. I de fleste sakene i materialet vurderes det om samværet vil innebære en urimelig belastning for barna. Vurderingen av dette hensynet isolert sett i forhold til den bredere vurderingen av barnets beste, kan tyde på en viss uklarhet i praksis når det gjelder hvilken terskel som skal legges til grunn. Øvrige hensyn som vektlegges, er blant annet barnas egen mening, om barna er særlig sårbare eller har særlige behov, om de har vært utsatt for vold og/eller overgrep, og om de har minoritetsbakgrunn. Andre forhold ved barn og foreldre som tillegges vekt, er særlig foreldrenes evne til å skape gode samvær, barnas reaksjoner i tilknytning til samvær og barnas behov for stabilitet og kontinuitet. Det er i de fleste saker lagt til rette for barnas medvirkning, noe som i særlig grad gjelder barn over syv år. Barnas rett til medvirkning er imidlertid ikke godt nok ivaretatt for barn under syv år. EMD-sakene kjennetegnes på den annen side ved at barnets egen mening i liten grad er beskrevet eller vektlagt. En av årsakene kan være at EMD-sakene overveiende gjelder ganske små barn. I fylkesnemndspraksis er det i flere saker gjengitt dokumentasjon som peker i retning av at barna har vært utsatt for vold/overgrep, men likevel uten at dette vurderes i vedtaket. Det kan derfor reises spørsmål ved om fylkesnemndenes plikt til å beskytte barna i disse tilfellene overholdes. I noen fylkesnemndssaker er barnas rettigheter på grunnlag av deres etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn ikke vurdert. Det fremstår som tilfeldig i hvilken grad barns kulturelle rettigheter tematiseres og vektlegges av fylkesnemndene i saker som omhandler barn med minoritetsbakgrunn. Et annet trekk ved materialet er at samvær skal skje under tilsyn. Begrunnelsene for tilsynet er imidlertid gjennomgående relativt kortfattede.