| dc.description.abstract | Arkivlovutvalget fremsatte i NOU 2019:9 en påstand om at dagens journalføringspraksis har bidratt til dårligere arkiver, og at den har utspilt sin rolle. Argumentene som begrunner dette synet finnes på litt ulike steder i utredningen, den grundigste gjennomgangen er knyttet til behovene for oversikter som kan egne seg som hjelpemiddel til å ivareta allmennhetens innsynsrett, i utredningens kapittel 16. Argumentene for å kunne hevde at arkivene blir dårligere finner man hovedsakelig i utredningens kapittel 14, om plikter til å skape og bevare dokumentasjon. Disse argumentene har mye for seg, men trekker i liten grad inn organisasjonsteoretiske og arkivteoretiske begreper som kan bidra til en mer samlet fremstilling av journalføringspraksisens virkninger. Denne artikkelen tar utgangspunkt i arkivlovutvalgets argumenter, og drøfter dem opp mot et litt bredere faglig bakteppe. Journalføring innebærer mer enn å danne arkiver i tråd med proveniensprinsippet og sørge for at det er mulig å produsere en postjournal. Det er også en norm for hvordan virksomhetens aktiviteter struktureres som formaliserte saker. Saksbehandling og saksavgrensninger er og forblir reelle fenomener i forvaltningens virksomhet. Det er likevel gode grunner til å spørre både om saksbehandlingen er tjent med journalføringsprinsippet som norm for saksorganisering, og om journalføring er det som best ivaretar behovene for fangst, strukturering, sikring og gjenfinning av dokumentasjon. De svarene som det argumenteres for i denne artikkelen er, i all hovedsak, uttrykk for enighet med arkivlovutvalget i at dagens journalføringspraksis har utspilt sin rolle. | en_US |
