Utsatte unges livsbaner før og etter NAV-reformen: Flere «integrerte», sammenhengende, progressive og effektive forløp?

Abstract

Artikkelen tar utgangspunkt i spriket mellom forventningene som har vært knyttet til betydningen av samordning og integrering av velferdstjenestene, først og fremst NAV-reformen, og omfanget av forskningsbasert kunnskap som eksisterer om slike virkninger. Vi benytter unge som ikke har fullført videregående skole som et case på en «utsatt gruppe» som tjenesteintegrasjon skal være særlig nyttig for, og studerer deres livsbaner før og etter NAV-reformen. Ved hjelp av sekvensanalyse og data fra Statistisk sentralbyrå og Medisinsk fødselsregister kartlegger vi typiske forløp og undersøker om utfall og forløp er gunstigere etter NAV-reformen enn før. Studien finner enkelte tegn til forventet utvikling, men hovedbildet er at de utsatte unge sjeldnere oppnår selvforsørgelse etter reformen, og oftere forblir uavklarte eller havner i marginaliserte livsbaner.

This paper takes as a point of departure the observation that there is a gap between the high expectations of coordination and integration of welfare services found in research and white papers, and the empirical basis to support such expectations. Taking as our case young people who have not completed secondary school – a ‘vulnerable’ group assumed to benefit from service integration – we study welfare trajectories before and after the Norwegian welfare service integration reform (the NAV-reform). By means of sequence analyses and data from Statistics Norway and the Medical Birth Registry, we investigate whether prevalent trajectories and outcomes have become more favourable after the reform than before. Although we find small signs of the expected benefits, the dominant story is that the post-reform cohort has had weaker bonds to work and more often are found in unproductive and marginalised trajectories.