| dc.description.abstract | Populisme kommer av det latinske ordet populus, som blant annet betyr «folk». Populisme er altså en slags «folk»-isme, en appell til folket. Vi gjenfinner ordet populus i det romerske slagordet Senātus Populusque Rōmānus («Det romerske senat og folk»), som vi kjenner igjen fra forkortelsen SPQR som nå pryder den italienske hovedstadens kumlokk. I denne frasen opptrer folket som motparten til senatet: Senatet og folket utgjør summen av politisk makt. Men ved at folket opptrer som motparten til den politiske eliten, ligger det også en anerkjennelse av folkets legitimitet som en av de to «hovedkildene til politisk autoritet» i Romerriket, som historikeren Mary Beard skriver.1 Forestillinger om folket, det allmenne og det folkelige kan fremtre som relativt nøytrale, avmålte toner, som med SPQR-slagordet, eller som i Hieronymus’ latinske oversettelse av Bibelen som bærer tittelen Vulgata, fra vulgus (folk), og som bestemt ikke har noe å gjøre med det «vulgære» eller «folkelige» i nedvurderende forstand, men som snarere sikter til at den latinske bibelen fra 300-tallet er versio vulgata, altså, den «alminnelige versjonen» av Den hellige skrift. Dette essayet er ikke så mye en kritikk av populismen som politisk fenomen, som det er en kritikk av populismekritikken. Analysen i dette essayet er begrenset til liberal populismeteori og dens tilhørende populismekritikk. Dette er også begrunnelsen for hvorfor essayet hovedsakelig konsentrerer seg om Müllers What is Populism?, som er en særlig innflytelsesrik tekst skrevet fra en liberal sentrumsposisjon. Den har på kort tid fått en omfattende virkningshistorie med mer enn 1300 siteringer på Google Scholar. Liberale sentrumspolitiske teoretikeres bruk av populismebegrepet innebærer ofte en tilslørt, antidemokratisk legitimering av elitestyre. Liberal populismekritikk er i sin essens tuftet på udemokratiske premisser: Den forakter folket og fremelsker ulike teknokratiske, faglige og politiske eliter. | en_US |
