Områdesatsinger i Norge: Et skjørt kunnskapsgrunnlag for strategier og tiltak

Abstract

I artikkelen ser vi på argumentene for områdesatsinger i norsk bypolitikk som en bakgrunn for å diskutere fore- liggende forskning av slike satsinger. Gitt at norsk byforskning har en sterk overvekt av studier med data fra Oslo, samt at det særlig er i hovedstaden områdesatsingene har vært gjennomført, retter vi oppmerksomheten spesielt mot situasjonen i denne byen. Det foreligger så å si ikke vitenskapelige studier av områdesatsinger i Norge. Kunnskaps- produksjonen har nesten utelukkende skjedd som oppdragsforskning- og evalueringer som ikke har gjennomgått den kvalitetssikring som ligger i vitenskapelige publikasjoner. Det vi synes å vite, med bakgrunn i bidrag av sistnevnte slag, er at tiltak i regi av norske områdesatsinger påvirker boligpriser, helsetilstand, barnehagedeltakelse og skoleresulta- ter. Noe av det vi vet mindre om, er effektene av såkalte «møteplasser». Vi hevder derfor at politikere, planleggere og andre sentrale aktører mangler et solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere om områdesatsinger er en fornuftig strategi i norske byer. Siden det er få norske vitenskapelige studier å gjennomgå eller lære av, diskuterer vi også funn fra et strategisk utvalg vitenskapelige studier fra andre land.

This paper discusses the arguments supporting area-based initiatives in Norwegian urban policy, and then turns to a discussion of the existing research on such initiatives. Since urban studies in Norway have mainly been undertaken in Oslo, we focus primarily on this city. We identify few scientific studies of area-based based initiatives undertaken in Norway. However, we do seem to know that Norwegian area-based initiatives have had effects on housing prices, residents’ health, kindergarten participation and school results. While there are a few studies that refer to area-based initiatives as well as a few studies that analyze area-based initiatives as political processes (stressing e.g. public parti- cipation), only a handful of papers attempt to analyze the eventual effects of these initiatives/strategies. Thus, policy- makers lack a critical knowledge base that could be used to substantiate any claim that area-based initiatives represent a sound urban policy tool in the Norwegian context.