Aktivitetspliktens innside og utside – Unge mottakere av sosialhjelp og deres erfaringer med aktivitetsplikt

Abstract

Fra januar 2017 er alle norske sosialhjelpsmottakere under 30 år forpliktet til å delta i arbeidsrelatert aktivitet – det vil si at de har aktivitetsplikt. Resiprositet er en politisk begrunnelse for aktivitetsplikten, som er formulert i sosialtjenesteloven § 20a. Lovbestemmelsen sier at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad til personer under 30 år. Men hva betyr dette for målgruppen? Basert på kvalitative intervjuer med unge sosialhjelpsmottakere undersøker artikkelen deres erfaringer med aktivitetsplikt. To dimensjonerer tydelige: aktivitetsplikt som en sosial praksis og aktivitetsplikt som en sanksjonerende praksis. Disse dimensjonene analyserer vi som henholdsvis aktivitetspliktens innside og utside, det vil si en byttemoral med et kontinuum av ulike resiprositetsformer. Funnene viser at aktivitetsplikten kan gi stønadsmottakerne mulighet til å komme seg ut av en vanskelig situasjon og nærmere arbeidslivet. Men Navs tette oppfølging kombinert med sanksjoner er også tvetydig og kan legge begrensninger på de unge voksnes bestrebelser med å klare seg selv.

From January 2017, all Norwegian social assistance benefit recipientsunder the age of 30 are required to participate in work-related activities. Reciprocity is presented as a political justification for this requirement. But what does this mean for the target group? Drawing on qualitative interviews with young benefit recipients in Norway, this article investigates how they experience mandatory activation. Two dimensionsare particularly visiblein ourdata: (1) mandatory activation as a social practice, and (2) mandatory activation as a sanctioning practice that relates to the benefit amount and the reduction of it in case of no-show. We explore these dimensions as the inside and the outside of mandatory activation, respectively. We argue that mandatory activation can be understood as a morality of exchange, that is a valuation system consisting of a continuum of different forms of reciprocity. On the one hand, the activity requirementcan provide opportunities for young benefit recipients to overcome a difficult situation and get closer to work life. On the other hand, the close follow-up developed by the NAV offices (the inside) combined with benefit sanctions (the outside) represents ambiguity that can restrict the young adults’ efforts to be responsible and self-sufficient.