Grøt og velling - før og nå

Abstract

Grøt og velling er de eldste varme reene vi kjenner i Norden, skrev Troels Troels-Lund (1840-1921) i si verk om dagliglivet i Danmark og Norge på sluen av 1500-tallet (1). Ordet graut kommer fra norrønt grautr, som betyr grovmalt eller grovkornet. Velling ble av Ivar Aasen forklart med suppe, og han la også til at dee var noe som var mest brukt på Østlandet (2). Det ene eller begge hadde i lange tider bli spist daglig, og ofte flere ganger daglig, av hele landets bondebefolkning, både i husmannsstuen og på storgården. Grøten hadde innta en hedersplass i den norske bondehusholdningen. Og denne plassen hadde den egentlig beholdt helt frem til 1900-tallet, selv om den utvilsomt ikke var like utbredt som daglig hovedre som den hadde vært i tidligere tider, kommenterte Fredrik Grøn i sin avhandling om norsk kosthold fra 1942 (3). Til daglig ble grøten gjerne laget av vann og bygg- eller havremel. Skulle den være ekstra god, ble det i stedet for vann brukt sur eller søt melk og «saup» (kjernemelk) i den. Eer hvert fant man mange måter å variere grøten på, og man hadde varianter med vann, gryn, havre, byggmel, risgryn, melk, fløte, rømme og smør.