Samarbeid i saker om vold og overgrep: Mot en hybridisering av hjelpetjenestene?

Abstract

Temaet for artikkelen er tverretatlig samarbeid i «voldsfeltet», blant tjenester med spesifikke oppgaver knyttet til det å bekjempe og håndtere vold i nære relasjoner. I nyere styringsdokumenter fremheves behovet for både samordning og samarbeid. Samtidig er konsekvensene av dette lite diskutert. På grunnlag av fokusgruppeintervjuer med ansatte undersøker vi hvordan sentrale tjenester forstår og «gjør» samarbeid i praksis. Tjenestene som inngår, er barnevernet, familievernet, barnehusene og krisesentrene. Analytisk trekker vi på begrepet hybridisering, forstått som en prosess hvor ulike tjenestelogikker – her hjelp og kontroll – veves sammen på nye måter, som i sin tur fører til at grenser mellom ulike roller og ansvarsområder blir mindre tydelige. Studien viser at både hjelp og kontroll fremstår som en integrert del av hjelpetjenestenes arbeid. Gjennom samarbeidsformene filtres imidlertid disse dimensjonene i økende grad inn i hverandre og utfordrer institusjonelle skiller og identiteter. Dette kan innebære en risiko for at tjenestene fremstår som uklare for brukerne.

This article analyses multi-agency cooperation among services with specific roles and tasks relating to domestic violence. Contemporary policy documents underline the need for both coordination and cooperation. The effects of such initiatives are however not discussed. Based on focus group interviews with professionals, we explore how key services understand and ‘do’ cooperation in practice. The services include child protection services, family centers, Barnahus and domestic abuse shelters. Analytically we draw on the conceptof hybridization,understood as a process that blurs the boundaries between different institutional logics –in this case help and control. Help and control seems to be Integrated aspects of service delivery across all services. However, through the different practices of cooperation these dimensions are increasingly intertwined, a development that challenges institutional divisions and identities. This may imply a risk for the services of appearing unclear in relation to their users.