Tilvenningsrelasjonaliteter: En relokalisering av forståelser av «tilvenning» og ettåringer i barnehage

Abstract

Forskningsspørsmålet denne masteravhandlingen søker svar på er: Hva kan kunnskaper om «tilvenning» og «ettåringen i barnehage» bli til i møter mellom utviklingspsykologiens teorier og posthuman vitenskapsfilosofi? Formålet er å utfordre og utvide diskurser som følger begrepene «tilvenning» og «ettåring» i barnehage. Diskursene har oppstått gjennom bruk av teorier hentet fra utviklingspsykologiens modeller (Andenæs, 2012; Drugli, 2016), tilknytningsteori, kategorier og metoder som legges til grunn for hva som regnes som barnehagers ‘ideelle’ yrkespraksis (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2015; Oslostandard for tilvenning, 2017). Det antas at enhver ettåring allerede, før barnehagestart, har mangler og behov som bør løses på forhåndsbestemte måter for at barnet skal kunne utvikle seg til et endelig mål: å venne seg til, eller godta, å gå i barnehage. Utviklingspsykologisk kunnskap risikerer å låse subjektet «ettåringen i barnehage» i rollen som noe(n) som kun kan forandres i mellommenneskelige relasjoner. Min masteravhandling søker noe som ligger på utsiden av utviklingspsykologiens diskurser. Ved å koble utviklingspsykologisk kunnskap til teorier og begreper som rhizomatisk logikk, bliven (becoming), ‘tilvenningsmaskineri’ (assemblage) (Deleuze & Guattari, 1987/2013), intra-aksjon (Barad, 2007) og (tilvennings)relasjonaliteter (Ceder, 2016), viser jeg hvordan idéer om «tilvenning» og «ettåringen i barnehage» kan forstyrres, og at kunnskaper om «tilvenning» og ettåringer i barnehage ikke nødvendigvis produseres i mellommenneskelige relasjoner alene. Jeg søker å vise at det ikke-menneskelige og materielle også er aktive agenter i kunnskapsproduksjoner, at subjekter ikke er konstante og at kunnskaper alltid er i forandringer. I hvert nye møte i ‘livet i barnehagen’, enten møtet er mellom mennesker, mellom mennesker og det materielle, eller mellom mennesker og det ikke-menneskelige (for eksempel ‘teori’ eller ‘gråt’), oppstår det stadig annen kunnskap. Idéene og begrepene jeg skriver fram er å regne som begynnende bevegelser, videre fra utviklingspsykologiens forhåndsbestemte kategoriseringer, metoder og utviklingsmål, mot å møte alle «tilvenninger» og ettåringer i barnehage som unike, i hver situasjon. Jeg argumenter i denne masteravhandlingen for at en standardisert ‘ideell’ form for «tilvenning» og arbeid med «ettåringen» i barnehage som kan regnes som det beste for alle barn, ikke finnes.

The research question this thesis aims to answer is: What can knowledge about «the one year old» and the «adaptation» phase to kindergarten become when ideas from the field of developmental psychology meet theories from the post human philosophy of science? More specifically, the aim is to challenge and expand the discourses that are connected to the terms «adaptation» and «the one year old» in kindergarten. In the Norwegian context, these discourses have emerged with the use of theories adapted from models found in developmental psychology (Andenæs, 2012; Drugli, 2016). Simultaneously, the attachment theory and its methods are acknowledged as the ‘ideal’ way for kindergarten employees to implement their work (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2015; Oslostandard for tilvenning, 2017). It is assumed that any one year old already, before they have their first day in kindergarten, has certain shortcomings and needs that have to be met and solved in predetermined ways in order for them to develop and achieve a certain goal: to adapt to, or to accept, to be in the kindergarten. Knowledge from developmental psychology risks, however, to lock the subject «the one year old child» into a static position as someone/something that can only change in interpersonal relations, when based on these predetermined discourses. By connecting theories from developmental psychology to terms such as the rhizome, becoming, ‘the adaptation-machine’ (assemblage) (Deleuze & Guattari, 1987/2013), intra-action (Barad, 2007), and (adaptation)relationalities (Ceder, 2016), I show how it is possible to ‘disturb’ established views on «adaptation» and «the one year old» in kindergarten, and how knowledge is not necessary produced in intersubjective patterns only. I argue that the non-human and the material counts as active agents when knowledge is produced, that subjects are not constant and that knowledge is always in a state of constant change. In every new meeting, either the meetings are between humans, between humans and the material, or between humans and the non-humans (such as a ‘theory’ or ‘crying’), more knowledge emerges. The ideas and terms I’m using in this thesis, can be regarded as movements away from the predetermined categories, methods and goals for early childhood development and adaption found in the field of developmental psychology, towards an understanding of every «adaption» and one year old in kindergarten as unique, in every situation. I argue that one standardized ‘ideal’ way to implement an «adaptation» phase and to perform meetings with one year olds in kindergarten, that can be counted as ‘the best way’ for every child, does not exist.