Fra grobunn til stengrunn: Kulturrelativismens skjebne i norsk offentlighet

Abstract

For antropologer med anlegg for nostalgi vil årene mellom Berlinmurens og Twin Towers’ fall lett fortone seg som fagets gullalder hva samfunnsinnflytelse angår. Gjennom Arne Martin Klausens og Fredrik Barths formidlingstrang, -iver og -evner hadde norsk offentlighet allerede over lengre tid blitt introdusert for den systematiske lekenheten antropologiens komparative og kulturrelativistiske metodeverktøy inviterer til. På nittitallet slo dette ut i full blomst, i et unikt samspill mellom fagets lettsinn og selveste Tidsånden: Helt andre verdener var selvsagt mulige – for en ny verden hadde nettopp åpenbart seg. Med 9/11 kom en ny form for alvor, og stadig flere vendte ryggen til leken og til antropologiens innsikter og perspektiver. Gjennom en blanding av databasesøk, medieeksempler og egen fagformidlingserfaring viser jeg hvordan omtalen av kulturrelativisme har beveget seg fra å være en dannelsesdyd til å bli synonymt med prinsippløshet, der vesensskillet mellom kulturrelativisme og moralsk relativisme er utvisket. Har vi selv bidratt til å svekke kulturrelativismens omdømme, gjennom det jeg kaller en moralistisk relativisme, i kombinasjon med ukritisk import av kulturspesifikke identitetsteorier, hovedsakelig av amerikansk opphav? Og hva kan vi gjøre for å gjenopprette antropologiens kritiske potensial i en tid der forståelse later til å ha trange kår, men samtidig er mer påkrevet enn noensinne?