Det umulige hjelpearbeidet? : dilemmaer i arbeid med tidlig gjenkjenning av ungdom med selvmordsatferd

Abstract

Et fåtall av ungdom med selvmordsatferd får hjelp fra det offentlige hjelpeapparatet, noe som er vanskelig å forstå, siden det er satset sterkt på kompetanseheving av fagpersoner. Artikkelen har derfor til formål å gi en dypere forståelse av de hindringene som finnes i arbeidet i lys av Michael Lipskys teori om bakkebyråkratiet, og bygger på en intervjustudie med lærere, sosialarbeidere, helsesøstre og lokalt politi. Resultatene viser at hjelperne vegrer seg for å snakke med ungdom om selvmordstanker, og dette kan forstås på bakgrunn av deres håndtering av ulike arbeidsforhold: stort skjønnsmessig handlingsrom, vage og ambisiøse mål, arbeid under tidspress, psykiske og kulturelle belastninger i arbeidet og en lite pågående risikogruppe. Det er derfor nødvendig, men ikke tilstrekkelig, å styrke den enkelte hjelpers kompetanse. I tillegg må man justere de organisatoriske rammene hjelperne arbeider innenfor, og hjelpere og myndigheter må ta et felles ansvar for å prioritere hvilke tjenester som skal styrkes. Under de rådende samfunnsmessige forhold, må man også ta inn over seg hvilke mål som er realistiske å oppnå.