Å perle igjen - om gjentagelser, en perlekrok og tempo

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker ulike møter og relasjoner med perling i barnehagepedagogiske settinger. Perlehendelser leses sammen med tekster av den franske filosofen Gilles Deleuze (1925-1995) og den amerikanske forfatteren og kulturkritikeren Susan Sontag (1993-2004). Studiens formål er blant annet motivert av å synliggjøre hvordan barns interesser og/eller aktivitetsvalg kan gli forbi i sin selvfølgelighet som noe hverdagslig og trivielt for de som ikke deltar, men betrakter. Perling betraktet fra avstand uten reell engasjering, vil lett kunne avfeies som noe uviktig. Analysen er knyttet til tre hovedtematikker: Det gjentagende, en perlekrok og tempo. Det gjentagende blir lett noe selvfølgelig, men med Deleuze (1994/2013) er det variasjon som er gjentagelsens fremste karakteristikk. I analysen fremføres hvordan perlingens gjentagelser kan knyttes til forskjellighet. Perlers materialitet er av betydning. Den virker både forlokkene og frastøtende ut fra blant annet form, funksjon og farger. Studien viser hvordan perlene inngår i lekemateriellhierarkier som får betydning for hvilke tilganger dette materialet har til de barnehagepedagogiske rommene. Når det gjelder tempo handler dette i mine lesninger om rytme og tid. Jeg belyser tempo hovedsakelig i relasjon til bildedokumentasjonsprosesser som jeg med Sontag (1977/2013) hevder både kan føre til verdsettinger og kortslutninger av pedagogiske prosesser. Studien bidrar til en økt oppmerksomhet og ydmykhet ovenfor andres involvering i noe. En oppmerksomhet som dveler og har tid til å la noe eller noens interesser, her knyttet til perling, gjøre seg gjeldende. Prosjektet mitt handler mye om at det gjentagende og rutinepregede i barnehagehverdagens strøm av inntrykk ikke må medføre likegyldighet og kjedsomhet, men snarere en aktivt søken etter former for oppmerksomhet som kan fange opp hverdagslivets rikdom og forunderligheter. For meg har Sontag og Deleuze sine tekster fungert som oppmerksomhetsledende og oppmerksomhetsintensiverende redskaper som har gitt et nyansert perspektiv på perling i barnehagepedagogiske praksiser. Dette handler dypest sett for meg om muligheter til å forvalte barnehagens mandat – særlig når det gjelder å bygge barnehagepedagogiske praksiser som tar utgangspunkt i barnas interesser, samt det å møte noe og noen med respekt og anerkjennelse (Barnehageloven, 2005).

This master thesis investigates different encounters and relations with beads in Norwegian kindergarten contexts. Beads-events are read with texts from the French philosopher Gilles Deleuze (1925-1995) and the American writer and culture critic Susan Sontag (1933-2004). This study is partly motivated by the ambition to illuminate how children’s interest and/or activity choices can pass by as something un-noteworthy, based on its everyday-character, by those who don’t participate but observe. Beads-activities can therefore easily be dismissed as unimportant. The analysis is organized into three segments: Repetition, a beads-playcorner and time. Repetition is often linked to something predictable, involving processes of recognition, but when we follow Deleuze (1994/2013) variation is the constitutive element of repetition. In the analysis I preform how the bead-activity repetitions is tied to difference. The beads materiality is of significance. The materiality both attracts and repulses based on shape, function, size, colour and other aspects. The study shows how the beads are part of a hierarchy of playing-materials and this has consequences for the beads access to and placement of the beads in the kindergartens rooms. When it comes to time, I link this to rhythm and pace. In this segment I take on photograph-documentations-practises in particular and with Sontag (1977/2013) I discuss its ability to both prolong and cut short pedagogical practices. This study is contributing to an increased sensibility and humility towards others engagement with something. By focusing on the children’s beads-activities I confer importance. I don’t dismiss it by processes of recognition. Instead I am on the “lookout” (Deleuze in Boutang, 2012) for bead-events, which entails an active and genuine interest in its differences. My project is making the point that it is important to not let the stream of repetitions and routine activities in the kindergartens lead to indifference and boredom. But instead an increased striving for modes of attention that can make some of the richness and wonders of the everyday felt. In my case the texts of Deleuze and Sontag has worked as both attention-focusing and attention-intensifying tools, that has brought different nuances and complexities to the conceptualisation of bead-activities in pedagogical practices. What are at stake are the possibilities to manage part of the Norwegian kindergartens mandate. Especially when it comes to building pedagogical practices that is based on children’s interests, and last but not least, to produce ethical encounters characterized by respect and responsibility (Barnehageloven, 2005).