dc.contributor.advisor | Rhedding-Jones, Jeanette | |
dc.contributor.author | Moxnes, Anna Rigmor | |
dc.date.accessioned | 2010-11-22T07:49:04Z | |
dc.date.available | 2010-11-22T07:49:04Z | |
dc.date.issued | 2010 | |
dc.identifier.uri | https://hdl.handle.net/10642/525 | |
dc.description | Master i barnehagepedagogikk | en_US |
dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er inspirert av Foucault og hans tanker om arkeologi. Gjennom
retrospektiver på profesjonell praksis forsøker jeg å gjenfortelle glemte fortellinger, og
å avdekke stille stemmer, ved at jeg ser på et år fra min fortid som profesjonsutøver.
Tanken er at jeg som profesjonsutøver overser, glemmer og lar være å reflektere over
mye av det som skjer med barna i løpet av en dag i barnehagen. I denne oppgaven
prøver jeg å bruke tanker inspirert av arkeologi til å avdekke artefakter fra
barnehageåret 2007-2008, og å rekonstruere narrativer (hverdagsfortellinger) ut fra
artefakter (funn). Mitt ønske var å få tak i- og reflektere over- noen fragmenter av det
som skjer i travle hverdager, fragmenter som ikke prioriteres i organisert
refleksjonstid. Det er de glemte hverdagssituasjonene, de som gjøres til stillhet, jeg
fokuserer på. Slik forsøker jeg å avdekke fragmenter av 'stillhetens arkeologi'
(Foucault, 2003: 18).
Mine tanker er at den profesjonsutøvende pedagogen planlegger, organiserer,
dokumenterer og evaluerer (Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver,
2006b), og gjennom disse øvelsene forsøker pedagogen å skape orden i 'kaos'. Når
pedagogen organiserer kaos er det pedagogens tanker om hva orden er som får
gjennomslagskraft. Dette er mulige måter pedagogen opprettholder voksen-barn
dikotomier, som igjen gjør barnas stemmer stille og koloniserer barns hverdag i
barnehagen. I denne masteroppgaven forsøker jeg å skape motdiskurser til
ordensøvelsene ved å avdekke 'stillhet' i mer eller mindre organiserte hverdagshendelser
fra et utvalgt barnehageår: august 2007 til juni 2008.
Kaosteorier fra fysikk og matematikk har gitt meg mulighet til å gi nonlineære brudd
betydning som rom og steder der det er mulig å avdekke stillhet. I disse bruddene kan
det som oppstår sies å være fragmenter av kaos. Fra dette kaoset fokuserer jeg på de
små øyeblikk der dikotomiene som preger samværet mellom voksen og barn til en viss
grad oppløses eller endres.
Det metodologiske forskningsarbeidet og den akademiske skrivingen ble konstruert av flere ulike metoder. Strategier inspirert ut fra lesing om arkeologi ble konstruert for å
avdekke artefakter, eller funn rundt glemte hverdagsopplevelser. Disse artefaktene ble
fundamenter for videre konstruksjon av narrativer. Jeg forsøkte å gi barn
betydningsfulle posisjoner i dette arbeidet, ved at grupper av barn ble invitert til å høre
narrativer og reflektere rundt min profesjonsutøvelse i disse. Barna bidro også med
sine konstruerte narrativer og fortellinger og slik ble arbeidet barnehagenært, ved at
barna fikk flere stemmer inn i oppgaveteksten. Kritisk refleksjon og dekonstruksjon
sammen med barn, ble strategier for å forsøke å avdekke eller dekonstruere
makt/kunnskaps-relasjoner. Dekonstruksjonene avdekket diskurser der jeg uten å være
oppmerksom på eller ønsket det, koloniserte barn (både i narrativene og i møtene med
barna som bidrar med dekonstruksjoner i refleksjonsgruppene). Håpet mitt er at denne
oppmerksomheten fører til at rekonseptualiserende tanker blir til profesjonell praksis.
Mitt forskningsprosjekt ble derfor knyttet sammen av forsøk på å finne stillhet i
narrativer konstruert av artefakter, stillhet i møter med barn og stillhet i barnas
fortellinger. Jeg har forsøkt å posisjonere denne masteroppgaven i epistemologiske
konsept ut fra postmodernitet. Denne posisjoneringen synliggjøres i gjennomføring av,
og skriftliggjøring av prosjektet. Ved å veve inn postkoloniseringstanker, har min
oppmerksomhet vært på hvordan jeg som barnhagepedagog, uten å være klar over det,
koloniserer andre som del av min profesjonsutøvelse. Avhandlingen konkluderer
derfor med å tydeliggjøre at avdekning av koloniserende diskurser kanskje vil være
kontinuerlige prosesser i samværet voksen-barn. Mitt arbeid som forsker og praktiker
vil forhåpentlig løfte fram og tillate spørsmål som: Hva kan skje hvis
profesjonsutøvende førskolelærere ikke bare prioriterer organisering av hverdagen,
men vurderer hva de kan miste ved å ignorere de verdifulle mulighetene i kaos. | nob |
dc.description.abstract | This Masters dissertation is inspired by Foucault, and his thoughts about archaeology.
Through retrospectives on professional practice I retell forgotten stories and uncover
silenced voices as I look at a year of my own past as a professional preschool
practitioner. My thinking here is that across a day in a barnehage (Norwegian word for
kindergarten, children's center or preschool) I forget, fail to see, and do not give
priority to reflecting over most incidents that happened with the children. In this
dissertation I have tried to use the idea of archaeology to uncover artefacts from the
preschool-year 2007-2008 and to reconstruct narratives from these artefacts. My desire
was to get a grip on, and reflect over, fragments from busy daily life; fragments we
don't prioritize in organized reflection time. I focus on daily situations that slip our
memories, those we make silent. In these ways I attempt to reveal fragments of an
'archaeology of silence' (Foucault, 2003: 18).
I suggest that the acting pedagogue does the planning, organizing, documentation and
evaluation (following Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2006b, the
national curriculum framework document), and that through such activities a teacher
tries to organize what I call chaos. When a teacher organizes chaos it is her or his
thoughts about order that shines trough. This is one way a teacher maintains the
normalised dichotomy of adults and children, which silence children's voices and
colonize children's lives in barnehager. In this dissertation I work to construct counter
discourses to organized chaos, through revealing 'silence' in more or less organized
daily activities from a particular preschool-year: August 2007 to June 2008.
Chaos theory from physics and mathematics has allowed me to focus on the gap nonlinearity
creates, and to focus on this gap as a room or space where it is possible to
discover silence. In these gaps what arises can be seen as fragments of chaos. From
this chaos I focus on small moments, where the dichotomy of adults and children in
some ways seems to dissolve or change.
Methodologically the research project and its academic writing were created from a
range of methods. I constructed strategies inspired by my reading about archeology, to uncover artefacts that could lead back to incidents usually kept out of sight. These
artefacts formed foundations for my construction of narratives. As a way of being
accountable to the children involved I invited them to listen to the narratives and
reflect over my performances in those narratives. The children also contributed with
self-constructed narratives or stories and in this way their different voices come into
the dissertation. Critical reflection and deconstructions performed together with
children were strategies for revealing or deconstructing power/knowledge relations.
The deconstructions uncovered discourses where I inadvertently colonized children
without me wanting this to happen (in the narratives and in the meetings with children
helping with the deconstructions). My hope is that this awareness develops
reconceptualizing thought as a professional practice.
My research project was thus a tying together of my attempts to find silence in
narratives constructed from artefacts, silence in meetings with children and silence in
children's stories. I have tried to position the dissertation within epistemological
concepts from postmodernity, as can be seen by my ways of writing and of conducting
the project. To weave in thoughts inspired by postcolonialism, my attention was drawn
to how I as a preschool pedagogue unconsciously colonized others as part of my
professional work. This dissertation highlights the fact that revealing colonizing
discourses in meetings between adults and children will always be an on-going
process. My work as a researcher who is also a practitioner will hopefully allow
questioning regarding what might happen if teachers not only give priority to
organized activities but consider what they lose by ignoring the useful possibilities of
chaos. | en_US |
dc.language.iso | nob | en_US |
dc.publisher | Høgskolen i Oslo. Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier | en_US |
dc.subject | Foucault | en_US |
dc.subject | Arkeologi | en_US |
dc.subject | Stillhet | en_US |
dc.subject | Kaosteorier | en_US |
dc.subject | Barnehager | en_US |
dc.subject | Barn | en_US |
dc.subject | Makt | en_US |
dc.subject | VDP::Samfunnsvitenskap: 200::Pedagogiske fag: 280 | en_US |
dc.title | Stillhet i kaos : retrospekter på makt i profesjonsutøvelse | en_US |
dc.type | Master thesis | en_US |