Stillhet i kaos : retrospekter på makt i profesjonsutøvelse

Abstract

Denne masteroppgaven er inspirert av Foucault og hans tanker om arkeologi. Gjennom retrospektiver på profesjonell praksis forsøker jeg å gjenfortelle glemte fortellinger, og å avdekke stille stemmer, ved at jeg ser på et år fra min fortid som profesjonsutøver. Tanken er at jeg som profesjonsutøver overser, glemmer og lar være å reflektere over mye av det som skjer med barna i løpet av en dag i barnehagen. I denne oppgaven prøver jeg å bruke tanker inspirert av arkeologi til å avdekke artefakter fra barnehageåret 2007-2008, og å rekonstruere narrativer (hverdagsfortellinger) ut fra artefakter (funn). Mitt ønske var å få tak i- og reflektere over- noen fragmenter av det som skjer i travle hverdager, fragmenter som ikke prioriteres i organisert refleksjonstid. Det er de glemte hverdagssituasjonene, de som gjøres til stillhet, jeg fokuserer på. Slik forsøker jeg å avdekke fragmenter av 'stillhetens arkeologi' (Foucault, 2003: 18). Mine tanker er at den profesjonsutøvende pedagogen planlegger, organiserer, dokumenterer og evaluerer (Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2006b), og gjennom disse øvelsene forsøker pedagogen å skape orden i 'kaos'. Når pedagogen organiserer kaos er det pedagogens tanker om hva orden er som får gjennomslagskraft. Dette er mulige måter pedagogen opprettholder voksen-barn dikotomier, som igjen gjør barnas stemmer stille og koloniserer barns hverdag i barnehagen. I denne masteroppgaven forsøker jeg å skape motdiskurser til ordensøvelsene ved å avdekke 'stillhet' i mer eller mindre organiserte hverdagshendelser fra et utvalgt barnehageår: august 2007 til juni 2008. Kaosteorier fra fysikk og matematikk har gitt meg mulighet til å gi nonlineære brudd betydning som rom og steder der det er mulig å avdekke stillhet. I disse bruddene kan det som oppstår sies å være fragmenter av kaos. Fra dette kaoset fokuserer jeg på de små øyeblikk der dikotomiene som preger samværet mellom voksen og barn til en viss grad oppløses eller endres. Det metodologiske forskningsarbeidet og den akademiske skrivingen ble konstruert av flere ulike metoder. Strategier inspirert ut fra lesing om arkeologi ble konstruert for å avdekke artefakter, eller funn rundt glemte hverdagsopplevelser. Disse artefaktene ble fundamenter for videre konstruksjon av narrativer. Jeg forsøkte å gi barn betydningsfulle posisjoner i dette arbeidet, ved at grupper av barn ble invitert til å høre narrativer og reflektere rundt min profesjonsutøvelse i disse. Barna bidro også med sine konstruerte narrativer og fortellinger og slik ble arbeidet barnehagenært, ved at barna fikk flere stemmer inn i oppgaveteksten. Kritisk refleksjon og dekonstruksjon sammen med barn, ble strategier for å forsøke å avdekke eller dekonstruere makt/kunnskaps-relasjoner. Dekonstruksjonene avdekket diskurser der jeg uten å være oppmerksom på eller ønsket det, koloniserte barn (både i narrativene og i møtene med barna som bidrar med dekonstruksjoner i refleksjonsgruppene). Håpet mitt er at denne oppmerksomheten fører til at rekonseptualiserende tanker blir til profesjonell praksis. Mitt forskningsprosjekt ble derfor knyttet sammen av forsøk på å finne stillhet i narrativer konstruert av artefakter, stillhet i møter med barn og stillhet i barnas fortellinger. Jeg har forsøkt å posisjonere denne masteroppgaven i epistemologiske konsept ut fra postmodernitet. Denne posisjoneringen synliggjøres i gjennomføring av, og skriftliggjøring av prosjektet. Ved å veve inn postkoloniseringstanker, har min oppmerksomhet vært på hvordan jeg som barnhagepedagog, uten å være klar over det, koloniserer andre som del av min profesjonsutøvelse. Avhandlingen konkluderer derfor med å tydeliggjøre at avdekning av koloniserende diskurser kanskje vil være kontinuerlige prosesser i samværet voksen-barn. Mitt arbeid som forsker og praktiker vil forhåpentlig løfte fram og tillate spørsmål som: Hva kan skje hvis profesjonsutøvende førskolelærere ikke bare prioriterer organisering av hverdagen, men vurderer hva de kan miste ved å ignorere de verdifulle mulighetene i kaos.

This Masters dissertation is inspired by Foucault, and his thoughts about archaeology. Through retrospectives on professional practice I retell forgotten stories and uncover silenced voices as I look at a year of my own past as a professional preschool practitioner. My thinking here is that across a day in a barnehage (Norwegian word for kindergarten, children's center or preschool) I forget, fail to see, and do not give priority to reflecting over most incidents that happened with the children. In this dissertation I have tried to use the idea of archaeology to uncover artefacts from the preschool-year 2007-2008 and to reconstruct narratives from these artefacts. My desire was to get a grip on, and reflect over, fragments from busy daily life; fragments we don't prioritize in organized reflection time. I focus on daily situations that slip our memories, those we make silent. In these ways I attempt to reveal fragments of an 'archaeology of silence' (Foucault, 2003: 18). I suggest that the acting pedagogue does the planning, organizing, documentation and evaluation (following Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2006b, the national curriculum framework document), and that through such activities a teacher tries to organize what I call chaos. When a teacher organizes chaos it is her or his thoughts about order that shines trough. This is one way a teacher maintains the normalised dichotomy of adults and children, which silence children's voices and colonize children's lives in barnehager. In this dissertation I work to construct counter discourses to organized chaos, through revealing 'silence' in more or less organized daily activities from a particular preschool-year: August 2007 to June 2008. Chaos theory from physics and mathematics has allowed me to focus on the gap nonlinearity creates, and to focus on this gap as a room or space where it is possible to discover silence. In these gaps what arises can be seen as fragments of chaos. From this chaos I focus on small moments, where the dichotomy of adults and children in some ways seems to dissolve or change. Methodologically the research project and its academic writing were created from a range of methods. I constructed strategies inspired by my reading about archeology, to uncover artefacts that could lead back to incidents usually kept out of sight. These artefacts formed foundations for my construction of narratives. As a way of being accountable to the children involved I invited them to listen to the narratives and reflect over my performances in those narratives. The children also contributed with self-constructed narratives or stories and in this way their different voices come into the dissertation. Critical reflection and deconstructions performed together with children were strategies for revealing or deconstructing power/knowledge relations. The deconstructions uncovered discourses where I inadvertently colonized children without me wanting this to happen (in the narratives and in the meetings with children helping with the deconstructions). My hope is that this awareness develops reconceptualizing thought as a professional practice. My research project was thus a tying together of my attempts to find silence in narratives constructed from artefacts, silence in meetings with children and silence in children's stories. I have tried to position the dissertation within epistemological concepts from postmodernity, as can be seen by my ways of writing and of conducting the project. To weave in thoughts inspired by postcolonialism, my attention was drawn to how I as a preschool pedagogue unconsciously colonized others as part of my professional work. This dissertation highlights the fact that revealing colonizing discourses in meetings between adults and children will always be an on-going process. My work as a researcher who is also a practitioner will hopefully allow questioning regarding what might happen if teachers not only give priority to organized activities but consider what they lose by ignoring the useful possibilities of chaos.