Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere - har lovgiveren funnet opp hjulet på nytt?

Abstract

Regjeringens begrunnelse for lovendringen som medfører at det skal stilles vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk sosialhjelp, er at en slik aktivitetsplikt anses som den beste måten å bistå søkerne med overgang til arbeidslivet. Vår empiriske undersøkelse viser at regjeringens forutsetning for å endre regelen er for svakt begrunnet fordi det i praksis er tilgangen til et tilstrekkelig antall aktiviteter som er en av de viktigste faktorene for å fremme overgang til arbeid. Aktivitetene må dessuten være hensiktsmessige. Videre kreves det at det finnes ressurser til kartlegging og oppfølging av den enkelte. Tilbudet må også baseres på en forståelse av at særlig unge sosialhjelpsmottakere er en risikoutsatt gruppe hvor mange har en vanskelig bakgrunn. Forfatterne gir en grundig analyse av lovens ordlyd og oppbygning etter endringen og viser at lovteksten slik den den nå fremstår utydeliggjør disse viktige faktorene og gir inntrykk av en snevert moraliserende tilnærming til problemet