| dc.description.abstract | Lojalitet og profesjonell standard – En studie av mellomledere i politiet
Hvordan oppfatter og håndterer mellomledere i politiet de ofte motstridende forventningene
om lojalitet, og hvordan forholder disse forventningene seg til mellomledernes forståelse av
profesjonell standard?
Ledelse, beslutningsprosesser og medarbeidernes status er i liten grad behandlet i
politisosiologien. Ved bruk av politisosiologi, normativ teori om lojalitetens status, teori om
forholdet mellom profesjoner og organisasjoner undersøker jeg mellomledernes
operasjonalisering av lederrollen, håndtering av rolleforventninger og refleksjon rundt
praksisavveininger knyttet til å opprettholde en god tjeneste. Denne etnografiske studien
består av feltarbeid ved et politidistrikt i fem måneder, ledelsesstudie ved Politihøgskolen
over åtte måneder, samt dybdeintervjuer og en survey-undersøkelse.
Hvordan mellomledere i politiet håndterer forventninger om lojalitet med hensyn til
profesjonell standard, har jeg satt i sammenheng med virksomhetens arbeidsoppgaver og
struktur. En av deres hovedoppgaver var å tilrettelegge for «det gode politiarbeidet».
Frustrasjon over å reduseres til en reaktiv etat var påtakelig. «Vakt & beredskap» er et
minimum som ligger under det som er ønsket profesjonell standard for polititjenesten. At
personalomsorg og sikkerhet vektlegges, spesielt med hensyn til profesjonell risikohåndtering
og kontroll, er en av flere innganger til å forstå hva profesjonell standard betyr i praksis.
Undertematisert i denne sammenhengen er frykten for feil. Lojalitet er ikke bare en uuttalt
sosial forventning, men er også formalisert gjennom et regelverk som skal være styrende for
virksomheten. Det jeg vil betegne som en minimumslojalitet – å holde seg innenfor instruks
og regelverk (lydighet) - kan ses i kontrast til en aktiv innsats ved å jobbe for de felles mål og
det man oppfatter som forventninger. Skillet er betydelig, ikke minst for hvor aktive roller
mellomledere har i beslutningsprosessen.
En del av ledernes rolle er å sørge for at eget fagområde prioriteres fordi det interne arbeidet i
politiorganisasjonen tidvis er preget av sektortenkning, noe som spesielt synliggjøres under
omkamper og skyving. Ved skyving, hvor saksbehandlingen av straffesaker forflyttes fra én
driftsenhet eller seksjon til en annen uten gode faglige begrunnelser, blir aktørenes motiv
trukket i tvil. Fenomenet er ikke i samsvar med samhandlingens ideal, men et utslag av
sektorisering hvor det lille fellesskapet prioriteres av ledere over det store fellesskapet.
Det ligger en spenning mellom respekten for den suverene lederen, forpliktelsen til
ledelsesfellesskapet og inkludering i beslutningsprosessen. Lojalitetsforventningene
signaliseres, både under ordinære situasjoner som ansettelsesintervju, og under særskilte
hendelser som Politikonflikten. Politikonflikten tjener som illustrasjon av hva som skjer når
lojaliteten settes på prøve og fagforeningen utfordrer ledelsens lydighetsideal: Parallelle
lojalitetssystemer er i konflikt med hverandre. Der «jeg vil, du skal»-ledelsen forutsetter
absolutt etterfølgelse, preges hverdagen ellers av den autonome profesjonsutøveren som selv
gis makt til å definere sine profesjonelle arbeidsoppgaver. Disiplinen som forutsettes for å
gjennomføre koordinert samhandling i forbindelse med aksjoner som razzia eller i
forbindelser med trafikkulykker og ran, fungerer ikke i en sammenheng hvor det er
diskusjoner om utviklingen av organisasjonen over tid. Det er et avvik mellom idealene og
realitetene: Kunnskapsmedarbeideren har en institusjonalisert rolle gjennom medvirkning,
som skal innlemmes i prosesser og utvikle «eierskap», men blir brysom når det stilles
spørsmål ved grunnlag for endringer.
Ledernes forventning om det jeg beskriver som «prosesslojalitet», erstattes delvis med ønske
om «beslutningslojalitet», selv om det går på bekostning av eierskapet til prosessene. Lojalitet
er deltakelse i prosesser, også når det er uenighet om hva som er best for
organisasjonen. Deltakelse i prosesser kan innebære redefinering av spilleregler, også i form
av omkamper utført av ulydige ledere. Spørsmålet er hvem som skal avgjøre hva som har
verdi i tjenesteutførelsen, og hvilke midler som er de beste for å nå målene. Kunnskap om
idealer er ikke det samme som å omsette det i praksis, men lederne gjenkjenner det når det
spiller seg ut: Den fremste honnørbetegnelse, hel ved, er forbeholdt de få lederne som
personifiserer den profesjonelle standarden.
Mellomlederen i et politibyråkrati settes i politisosiologien i liten grad i sammenheng med de
organisasjonsinterne betingelsene for profesjonsutøving. Lojalitetsforventninger og
politifaglige diskusjoner handler om en internpolitisk kamp, et spørsmål om både jurisdiksjon
og ressurskamp. Idealet er at de ulike aktørene, spesialisert etter funksjon og fagområde, skal
forenes til felles innsats. Systemet forutsettes å fungere som et profesjonsbyråkrati, men
politiets styringsverktøy (PSV) og målene som trafikktall og kort saksbehandlingstid peker
mer i retning av et maskinbyråkrati (Graner og Kronkvist, 2014). | en_US |
