• norsk
    • English
  • norsk 
    • norsk
    • English
  • Logg inn
Vis innførsel 
  •   Hjem
  • Senter for profesjonsstudier (SPS)
  • SPS - PhD in the Study of Professions
  • Vis innførsel
  •   Hjem
  • Senter for profesjonsstudier (SPS)
  • SPS - PhD in the Study of Professions
  • Vis innførsel
JavaScript is disabled for your browser. Some features of this site may not work without it.

Journalistikkens autoritet. Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954-2014

Lindholm, Magne
Peer reviewed, Doctoral thesis
Thumbnail
Åpne
1237900.pdf (1.538Mb)
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10642/2694
Utgivelsesdato
2015
Metadata
Vis full innførsel
Samlinger
  • SPS - PhD in the Study of Professions [36]
Originalversjon
Lindholm, M. (2015). Journalistikkens autoritet. Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954-2014. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.  
Sammendrag
Temaet i avhandlingen er norske journalisters autoritetsmarkeringer, slik de kommer til uttrykk i

de fire store norske journalistprisene som er delt ut i perioden 1954–2014. Avhandlingen gir en

samlet framstilling og fortolkning av prisene som fenomen i perioden. Den legger spesiell vekt på

å fortolke autoritetsmarkeringer i forhold til den politiske diskusjonen. Den undersøker også om

vi kan finne trekk som markerer eller støtter en profesjonsbyggende faglig strategi i prismaterialet.

Journalistprisene danner et historisk spor av levninger, som forteller hva sentrale aktører i

journalistenes egne organisasjoner regnet som fremragende journalistikk i perioden. De seksti

årene som er undersøkt er inndelt i tre perioder, ut fra to dramatiske endringer i det norske

pressesystemet: Partipressens sammenbrudd i perioden 1972–1990, og konsolideringen av

mediekonsernenes makt over norske massemedier rundt 1990. De tre periodene er partipressens

tid (1954–1972), oppløsningens tid (1973–1990) og konsernpressens tid (1990–).

Den teoretiske apparatet er en kombinasjon av teori om ærespriser, Webers begreper autoritet og

herredømme, Pierre Bourdieus feltteori og en kritisk tilnærming til profesjonsteorien.

Fra 1954 til 1990 delte Presseforbundet ut Narvesenprisen, som var Norges høyeste journalistiske

utmerkelse. I 1956–1990 delte forbundet også ut Hirschfeldprisen, som skulle skape «forståelse

mellem menneskene». Fra 1991 ble Narvesenprisen erstattet av Den store journalistprisen (1991–).

Hirschfeldprisen ble nedlagt. I stedet kom SKUP-prisen for undersøkende journalistikk (1991–),

som deles ut av en frittstående stiftelse. Prisene danner altså et dobbelt spor, med et skifte som

faller sammen med konsernpressens konsolidering. Dette åpner for studier både langs tidsaksen

og mellom de ulike prisene. Der det er relevant for avhandlingens tema, er de prisbelønte arbeidene

trukket fram og analysert i detalj.

Avhandlingen dokumenterer at den prisbelønte journalistikken i perioden 1954–1972 holdt seg

trygt innenfor rammer som var satt av partipressen. Rammene var nært forbundet med den kalde

krigens politiske klima. Samtidig som partibåndene var sterke, ble ikke partiagitasjon belønnet

med noen pris. Pressens bånd til partiene var et tabuområde i diskusjonen om journalistisk

faglighet. Narvesenprisens priskomité utfordret aldri rammene som ble satt av den politiske

institusjonen. Innenfor rammene opererte den med et tydelig begrep om journalistisk faglighet, og

et ideal om uttrykksmessig mangfold. Partipressen var ikke ensrettet, men rammestyrt.

Underordningen under partiene ble gjennomgående forsvart gjennom en ortodoks fortielsesstrategi.

Når systemet en sjelden gang ble begrunnet skjedde det gjennom en funksjonell forståelse av

pressen som underordnet organisasjonssamfunnet og statens institusjoner. De få bruddene på

partipressens orden ble stemplet som uetisk oppførsel. Det siste kom til syne i det politiske

kriseåret 1963.

Et viktig premiss for partipressens orden var en smal forståelse av hvilke emner som ble oppfattet

som politiske. Hirschfeldprisen belønnet en rekke politiske utspill som ikke ble regnet som

politiske. Avpolitiseringen ble forsterket av at prisen var marginalisert og regnet som kvinnelig

kjønnet.

Partipressen brøt sammen etter folkeavstemningen om EF i 1972. Dette førte til et raskt oppsving

i nye skrivemåter og nye temaer, understøttet av en sterk utvikling av journalistenes yrkesideologi.

Området som ble oppfattet som politisk ble utvidet radikalt. Begge journalistprisene belønnet de

nye tendensene. I de prisbelønte arbeidene begynte journalistene å markere en nærmest grenseløs

autoritet, med fullmakt til å gå inn på alle livets og samfunnets områder, og til å hevde journalistens

rett til å redigere alle offentlige ytringer. Norsk journalistikk brøt med organisasjonssamfunnet,

men overtok samtidig ansvaret for den gode strid. Dette ble nedfelt i Vær Varsom-plakaten

gjennom revisjonen i 1974/75. Det ga en sterk moralsk ladning til den prisbelønte journalistikken.

I perioden var det sterk vekst i den profesjonsbyggende aktiviteten. Journalistprisene støttet

tendensen gjennom en vedvarende hyllest til den selvstendige reporteren som rollemodell.

Sosialjournalistikken brøt helt med de veldedige organisasjonene. I stedet gikk man over til å klage

på staten, som ikke fylte velferdsstatens oppgaver.

Konsernpressens tid ble innledet med en omlegging av journalistprisene. Begge de to nye prisene

var uttrykk for journalistenes selvstendighetstrang, og kan regnes som autoritetsmarkeringer i seg

selv. Her sto SKUP-prisen for det klareste alternativet. Prisen har fungert som hovedmarkør for

journalistisk selvstendighet i hele perioden. SKUP-prisen gis for metode, men opererer med en

rekke uuttalte normer i tillegg. Virkningsnormen og en friksjonsløs videreformidling av en

tematisk kjønning av journalistikken er de tydeligste. SKUPs underliggende normative grunnlaget

må trekkes inn for å forstå prisens betydning. Den store journalistprisen hadde et problem med

profilen, og la seg først tett opp til SKUP. Prisjuryen begynte etter hvert å belønne journalistikkens

ulike estetiske uttrykk, og belønnet journalistisk nyskapning som brøt med de opprørske

tendensene fra oppløsningens tid.

Sett under ett trer den prisbelønte journalistikken i konsernpressens tid fram som et tvetydig

fenomen. Journalistene konsoliderte sine autoritetsmarkeringer, som dekket stadig flere områder

og plasserte journalistene over alle andre aktører i offentligheten. Samtidig skjedde det en gradvis

tilpasning til nye, trangere rammer, gjennom utvikling av nye henvendelsesformer tilpasset den

nye konkurransesituasjonen. Også SKUP-prisen er en tilpasning, da den undersøkende

journalistikken er dårlig egnet til systemkritikk. De nye rammene var satt av konsernpressens

prioritering av inntjening og publikumsvennlighet. I de siste undersøkte årene kan vi finne sterk

kritikk av bransjen i forbindelse med begge prisene. Det viser at det er spenninger i mediesystemet.

Som et samlende konklusjon kan man si at journalistprisene viser hvor sterkt påvirket norsk

journalistikk har vært av andre krefter i mediefeltet. Norske journalister har aldri selv kontrollert

de institusjonene de arbeider i. Når de skulle markere sine krav om selvstendighet og kontroll over

egne arbeidsoppgaver, har de gjort dette ved hjelp av ideologiske argumenter. Autoritetsmarkeringene

vi finner i prisenes begrunnelser og de prisbelønte journalistiske tekstene har fungert

som praktiske reviermarkører.
 
The topic of this thesis is how Norwegian journalists have demonstrated their authority through

the four major Norwegian journalist awards during the period 1954–2014. Special emphasis is

placed on the journalists’ authority in relation to the political institution. The thesis provides a

comprehensive presentation of the major awards in the period.

The sixty years’ span is divided into three periods, based on two dramatic changes in the

Norwegian press system: the Party Press period (1954 –1972), the period of Disintegration (1973–

1990) and the period of Media Groups (1991–).

The theoretical apparatus is a combination of theory of awards, Weber's concepts of authority,

Pierre Bourdieu's field theory and a critical approach to theories of professions.

The four awards studied are the Narvesen award (Narvesenprisen) (1954 –1990), the Hirschfeld

award (Hirschfeldprisen ) (1954 – 1990), the Great Journalism award (Den store journalistprisen)

(1991 – ) and the Scoop award (SKUP-prisen) (1991 – ).

The thesis shows that the award-winning journalism in the period 1954–1972 remained safely

within the limits set by the party press. While party ties were strong, political agitation was never

rewarded with any price. The jury of the Narvesen award never challenged the limits set by the

political institution, although it operated with a clear notion of journalistic professionalism, and

the ideal of the diversity of expression. The system was justified through a functional

understanding of the press as subordinated the organizations and the society’s institutions.

The Norwegian party press disintegrated after the referendum on the EU in 1972. This led to an

upsurge in new ways of writing, followed by a rapid development of journalists' professional

ideology. The area that was perceived as a political was radically expanded, and charged the new

journalism with a strong moral tendency.

In the period of media groups (1991–) the SKUP award was the strongest symbol of journalism’s

authority and independence. The SKUP award is given for investigative reporting, but operates

with a number of other, unspoken norms as well. The Great Journalism award soon started to

reward aesthetic dimensions of journalistic innovation, adapting to the competitive climate of the

new media market.

The award-winning journalism in the period after 1991 is an ambiguous phenomenon. Norwegian

journalists consolidated their symbols of authority, but adapted gradually to the narrower limits

set by the media group owners. The tension in the media system is shown by strong criticism of

the industry formulated by the jury of both prices during the last years.

The thesis shows how strongly influenced Norwegian journalism is by external forces during the

period 1954–2014. Norwegian journalists have never controlled their own media institutions.

When they have demanded autonomy, it has been done using ideological arguments.
 
Utgiver
Høgskolen i Oslo og Akershus

Kontakt oss | Gi tilbakemelding

Personvernerklæring
DSpace software copyright © 2002-2019  DuraSpace

Levert av  Unit
 

 

Bla i

Hele arkivetDelarkiv og samlingerUtgivelsesdatoForfattereTitlerEmneordDokumenttyperTidsskrifterDenne samlingenUtgivelsesdatoForfattereTitlerEmneordDokumenttyperTidsskrifter

Min side

Logg inn

Statistikk

Besøksstatistikk

Kontakt oss | Gi tilbakemelding

Personvernerklæring
DSpace software copyright © 2002-2019  DuraSpace

Levert av  Unit