Det italienske velferdsregimet: Fortsatt katolsk, konservativt og korporativt?

Abstract

I velferdsforskningen har det etter Esping-Andersens The three worlds of welfare capitalism (1990) vært vanlig å skille mellom tre ulike typer velferdsregimer – det sosialdemokratiske/nordiske, det liberale angelsaksiske og det katolsk-konservative. Utviklingen i Tyskland – prototypen på det katolsk-konservative regimet – ble beskrevet i Tidsskrift for velferdsforskning nr. 2-2007. Italia, som også er et av de største industrilandene i Europa, var, ifølge Esping-Andersen, et velferdsregime av samme type. Dette bidraget drøfter utviklingen det italienske velferdsregimet fra den annen verdenskrig og fram til Monti-regjeringas reformer og belyser om denne karakteristikken fortsatt er dekkende.

In 1990, Esping-Andersen classified Italy as a Catholic, conservative and corporatist welfare regime. The author discuss to what extent this classification is still valid. The focus is on changes and reforms in labour market policy, family policy and pension policy from 1950 to 2013. The significance of socioeconomic factors, political-institutional factors, and ideas and ideology in institutional change are discussed. The Italian welfare regime can still be classified as conservative, but liberal elements have become stronger. It has Catholic traits, but these have become weaker. The pension system has become less corporatist, but the ambition of developing a three-pillar system will make the system more fragmented and more complex and will result in new differences in social benefits between wage earners in different branches and geographical areas.