| dc.description.abstract | Barne- og ungdomsfotball er et familieanliggende – og direkte eller indirekte involverer den majoriteten av den norske befolkningen. På den annen side er det ikke en aktivitet som de fleste kopler til forbruks-forskning. Men i et samfunn hvor tid blir et stadig knappere gode, og hvor kravet til sportsutstyr stadig høynes, er det viktige forbruksrelevante sider ved aktiviteten. I denne rapporten – som er en omarbeidet masteroppgave i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo – bruker jeg kvalitative metoder for å forstå og beskrive jentefotball som et komplekst sosialt felt som involverer jentene, deres foreldre, trenere, klubber og også andre samfunnsaktører, og som knytter an til viktige sosiale forhold – så som kjønn, identitet, moral og sosial organisasjon. Avhandlingen har studert og sammenlignet hvilke prosesser og meka-nismer som utspiller seg mellom aktører som trenere, spillere og foreld-re på to jentelag i ungdomsfotball. Utgangspunktet var overgangen fra 7´er til 11´er fotball med hovedvekt på perspektiver av konkurranse, deltakelse og relasjoner mellom aktørene. Gjennom antropologiske inn-samlingsteknikker, som deltakelse, observasjoner, intervjuer og samta-ler, har det primært blitt samlet informasjon fra lagenes treninger og kamper. Norges Fotballforbunds målsettinger for ungdomsfotball er (i) å utvikle talenter og (ii) å bevare bredden. Trenerne er viktige aktører for å oppnå målene i praksis, noe som imidlertid ser ut til å være vanskelig innenfor samme lagenhet. Mine data viser at der trenerne la hovedvek-ten på å utvikle talenter var det flere spillere som sluttet på laget. Der trenerne valgte å legge til rette for å inkludere samtlige spillere uav-hengig av ferdighetsnivå, var det flere som fortsatte, men talentene ut-viklet seg mer langsomt. Ettersom det er mulig å anta at målsettingen med talentutvikling er å utvikle spillere i et fremtidsperspektiv, kan man i stor grad hevde at trenerne som prioriterte bredden i størst grad klarte å forene målene fra Norges Fotballforbund. Undersøkelsen underbygger på den ene siden oppfatninger om at jenter er opptatt av det sosiale ved idrettsdeltakelse. På den annen side var den sosiale dimensjonen ingen motsetning til ønsket om å ut-vikle fotballferdigheter. Flere av jentene ønsket å trene mye og utvikle seg til å bli gode spillere. Konkurranse var noe de syntes var gøy hvis de var sammen og konkurrerte mot andre lag. Ble konkurransen der-imot intern mellom hverandre for å få mest mulig spilletid, var det flere som ga uttrykk for at fotball da var kjedelig. Konkurranseelementet så også ut til å skape et sportslig hierarki som igjen fikk betydning for tre-ner-spillerrelasjoner og de sosiale relasjonene mellom spillerne. Avhandlingen har også studert foreldrenes involvering i jente-nes deltakelse i fotball i forbindelse med treninger og kamper, og i for-hold til relasjoner med lagenes trenere. Mine data viser at flesteparten av foreldrene frivillig prioriterte tid og økonomi for at barna skulle få muligheten til å være aktive. Mange disponerte også arbeidstiden i for-hold til fotball, men understreket samtidig at de måtte jobbe overtid se-nere. Dagens foreldre er mer offentlig i sin oppdragelse ved at de deltar på barnas arena. Samtidig blir foreldrene ofte synlige den ene dagen, men kanskje usynlige den neste fordi de må ta igjen tapt arbeidstid. Den organiserte fotballen ble av foreldrene definert som en trygg arena i motsetning til andre interesser og miljøer av mer negativ karakter. Gjennom fotballen mente flere av foreldrene at deres døtre kunne tileg-ne seg nyttige egenskaper for fremtiden. På den måten ble også barnas deltakelse i fotball vurdert i et større perspektiv enn bare fotballbanen og fotballmiljøet. | no_NB |
