Tilfreds med uklarhet

Abstract

Etter at overgangsstønaden hadde vært en etablert trygderettighet for alle kategorier eneforsørgere siden 1981, ble eneforsørgere igjen et politisk debattema midt på 90-tallet. Der ble det påpekt at overgangsstønaden hadde vært utilstrekkelig som forsørgingssystem, og man gikk inn for å øke stønadsbeløpet samtidig som man ville forkorte stønadsperioden. I 1998 ble den redusert fra ti til tre år.Med omleggingen av stønadsordningen ønsket man å stimulere enslige forsørgere til å ta utdannelse eller å komme i inntekstgivende arbeid. For å få dette til krevdes det nye virkemidler og tiltak. Ett slikt virkemiddel har vært etableringen av oppfølgingsordningen for enslige forsørgere (forkortet OFO), nå omdøpt til brukermedvirkningsordningen (forkortet BMV). En brukermedvirker skal være et bindeledd mellom de offentlige etatene og de enslige forsørgerne. Hun skal selv være enslig forsørger. Rapporten handler om hvordan disse brukermedvirkerne utøver sin rolle. Vi finner at brukerkontaktrollen ikke er standardisert. Det finnes mange måter å løse oppgaven på. Disse løsningsmekanismene kan delvis sees på som en respons på de begrensninger de opplever i forhold til etatene og brukerne, samt de muligheter som den frie arbeidsinstruksen gir til å utforme jobben etter eget hode og i samsvar med den erfaring de selv har som enslige forsørgere.