To må man være

Abstract

Til tross for forholdsvis store endringer i livsløpsmønstre og i rammebetingelsene på boligmarkedet, er det forbløffende stor grad av kontinuitet i ungdommens boligønsker og boligvalg. På 1990-tallet var den mest markante endringen i de unges boligetablering at de utsatte tidspunktet for det første boligkjøpet. Dette henger i stor grad sammen med en forlenget etableringsfase, der de unge også utsetter familieetableringen. I en ungdomsfase der de unge legger vekt på utdanning og fleksibilitet, vil leieboligen oftest være å foretrekke. Når tiden derimot var inne for å etablere seg med egen familie, kjøpte ungdom ved årtusenskiftet bolig i like stor utstrekning som tidligere generasjoner. Sammenlignet med tidligere generasjoner gir imidlertid kombinasjonen av stabile boligpreferanser og utsatt boligetablering en situasjon der de unge må leve en lengre periode av livet med lavere boligkonsum enn ønsket. En balanse mellom ønsket og faktisk boligkonsum ble ved årtusenskiftet nådd i 40-årsalderen, mens dette ble nådd i 30-årsalderen på begynnelsen av 1990-tallet.