Skjønn, rettssikkerhet og uførepensjon

Abstract

Forfatterne drøfter skjønn i forhold til likebehandling relatert til folketrygdlovens bestemmelser om uføretrygd. Det skilles mellom ulike begreper om og former for skjønn. Utviklingen innen det offentlige velferdsbyråkratiet har gått i retning av mer utstrakt bruk av fullmaktslovning der yrkesutøverne må oversette, konkretisere og implementere lovens regler i tråd med politisk definerte mål. I tillegg til å vurdere faglige spørsmål må profesjonsutøvere også ofte ta stilling i spørsmål som er av etisk og moralsk karakter. Skjønnsbruken i velferdsstaten står derfor i et spenningsforhold til rettsstat og demokrati. Utstrakt bruk av skjønn er problematisk fordi det åpner for ulikebehandling og uforutsigbarhet og for at offentlige tjenestemenn opptrer i rollen som lovgiver. Skjønn er imidlertid nødvendig og uomgjengelig. Stridens kjerne er knyttet til spørsmålet om skjønn representerer en trussel mot borgernes krav på rettssikkerhet eller om skjønnets kreative og skapende element snarere vil bidra til fleksible og individuelt tilpassede løsninger og at man slik kan oppnå større sosial rettferdighet i den enkelte sak. Hvordan man kan sikre at yrkesutøvernes skjønnsutøvelse skjer på en forsvarlig og rettferdig måte?