| dc.description.abstract | Teknologien har alltid spilt en viktig rolle i journalistikken og i utviklingen av hvordan publikum møter "de andre". Stadig bedre teknologi gir stadig større grad av nærhet, identifikasjon og empati. I dag omtales virtuell virkelighet (herunder 360-graders film) som det ultimate formatet for å skape empati, men klarer egentlig redaksjonene som benytter seg av teknologien i dag å benytte seg av dette potensialet? Denne kvalitative innholdsanalysen av tre 360-filmer fra The New York Times viser at formatet har stort potensiale til å skape nærhet mellom publikum og subjekt. Samtidig spiller en rekke faktorer som teknologi, historiefortelling og roller en viktig rolle for hvor sterk følelse av oppslukthet publikum får. Jo mer oppslukt man blir i opplevelsen, jo mer vil man føle at en er tilstede i de virtuelle omgivelsene, og graden av tilstedeværelse påvirker hvordan seeren setter seg inn i subjektenes situasjon. I dag utnytter ikke journalister teknologiens fulle empatipotensiale, men dette kommer antakeligvis av at formatet er relativt nytt. Videre prøving, feiling og erfaring må til, men denne analysen har altså funnet noen faktorer som det kan være lurt å være bevisst når man lager journalistiske VV- og 360-saker om "de andre". | |
