In search of the disappeared: The information practices of families of disappeared persons in Colombia

Abstract

Enforced disappearance is the elimination or concealment of bodies and information about the whereabouts of a person that has been illegally detained by a powerful actor. Most of the perpetrators of enforced disappearance are nation-states; yet, problematically, they are also responsible for establishing justice. The search for the disappeared is mainly a search for information about what happened to a person. Those who search are mainly the relatives of the disappeared, often with the help of NGOs. Concerns of, what information is available, and how to record, organize, protect, and preserve it for posterity, are central to the field of enforced disappearances, both for those who search and for scholars. The information sought is to achieve the social, political, and legal aim of accountability. To help respond to these concerns, this project studies the overall information-seeking process of these families and what other practices are developed throughout the families’ search to helpthem deal with the obstacles that arise. Using a practice-based approach, document analysis, and interviews of family members (five individuals, of which four became case-studies) and four NGOs who assist the families in their search, the aim is to reveal existing information practices at the grassroots level and their consequences; what they mean not only for the individual families but for the wider society. The study is contained within the location of Colombia as a useful example of the current practice of enforced disappearance occurring under democratic rule, yet characteristic to Latin American nation-states for decades. This study is organized around the production of three research articles. The first article looks in depth at the personal collections that families are creating with the help of NGOs and family organisations, to understand how and why they are created, who the creators are and what these collections mean for society. The aim is to begin the process of conceptualising these collections and include them in the wider concept of human rights archives. The second article looks at the trajectory of the seeking process including some of the complexity of the sociocultural barriers the families face that have led them to gather and create records. The third article focuses on one case study which highlights the process that has led to the creation of a personal archive, and how it is being used for purposes of accountability and memorialisation. The last article is, in turn, a concrete example of the conceptualisation made in the first article: an example of an archive of the disappeared. The capstone paper adds a more extensive and comprehensive discussion of the findings, explaining how the families carry the burden of proving the crime happened in order to counter the denial of the state and their refusal to investigate. Hence, they carry the burden of finding information and documenting the disappearance to assist formal investigation processes. I show how their records have indeed been used and absorbed by NGOs and transitional justice mechanisms due to the informational values they carry. I also show how families learn to share their knowledge within their communities, sharing their stories but also their methods. The study’s main contribution is to the field of archival studies in the conceptualisation and highlighting of an existing documentation practice, the creation of personal collections I have named archives of the disappeared. By conceptualising these collections, I establish their place under the umbrella term of human rights archives and demonstrate how they contribute to building social accountability. For information studies, the research implies looking at concepts such as information needs, seeking, barriers, and use in new contexts (armed conflict, mass violations) that can help strengthen these concepts by testing them in new ways. The study has taken concepts from two neighbouring disciplines (information studies and archival studies) and combined them to produce something new; an understanding that, in contexts of mass violations and informal systems, accountability is bound up with information-seeking and use, something which needs to be more widely researched. One material output of this is the human rights documentation emerging from the grassroots level, conceptualised as records and archives. The practical contributions are that it highlights the work of informal recordkeepers and the role of recordkeeping training in NGO work which could benefit from more attention and support from archival scholars and practitioners. It also demonstrates the potential of non-institutional recordkeeping as a method for building social accountability. For human rights practice, it contributes to acknowledging where foundational human rights documentation comes from. It reveals how the families of the forcefully disappeared play a critical, yet rather unrecognized role at the front line of recordkeeping and knowledge creation.

Tvungne forsvinninger innebærer bortføring av personer og tilbakeholdelse av informasjon om hva som har skjedd med dem. I de fleste tilfeller er det statlige aktører som er ansvarlige for tvungne forsvinninger. Samtidig er det også statlige aktører som er ansvarlige for rettsoppgjør. Leting etter forsvunne er først og fremst en leting etter informasjon. Det er stort sett de pårørende som leter; ofte ved hjelp av NGO-er. Sentrale spørsmål for både pårørende, NGO-er og forskere, er hvilken informasjon som er tilgjengelig, hvordan tvungne forsvinninger kan dokumenteres, og hvordan informasjon kan organiseres, beskyttes, og ivaretas for ettertiden. Dokumentasjonen skal bidra til å oppnå et sosialt, politisk, og rettslig mål om å holde noen ansvarlig for det som har skjedd. I avhandlingen studeres familienes informasjonssøkingsprosess, samt andre informasjonspraksiser som utvikles under deres forsøk på å overkomme hindringene de møter. Ved hjelp av en praksisbasert tilnærming, dokumentanalyse, og intervjuer med pårørende (fem individer, hvorav fire er case-studier) og fire NGO-er som hjelper de pårørende i deres leting, søker avhandlingen å identifisere informasjonspraksis på grasrotnivå, og konsekvenser både for de pårørende og samfunnet. Undersøkelsens setting er Colombia. Colombia er et eksempel på et land med demokratisk styresett, men med mange tvungne forsvinninger, en praksis karakteristisk for latinamerikanske land i flere årtier. Avhandlingen hviler på tre forskningsartikler. Den første artikkelen tar for seg de personlige samlingene pårørende etablerer ved hjelp av NGO-er og familieorganisasjoner. Hvordan og hvorfor ble samlingene laget, hvem har laget dem, og hva betyr de for samfunnet? Målet er å konseptualisere disse samlingene som en del av menneskerettighetsarkiver. Den andre artikkelen ser nærmere på selve søkeprosessen, og kompleksiteten i de sosiale og kulturelle hindringene de pårørende møter som har ledet dem til å samle dokumentasjon. Det rettes oppmerksomhet mot rollen NGO-er og familieorganisasjoner har når det gjelder å veilede i aktivisme og i å lære de pårørende å bevare dokumentasjon. Den tredje artikkelen er en casestudie i prosessen som leder til etablering av et personlig arkiv, hva arkivet betyr, og hvordan det blir brukt for ansvarliggjøring og som et minnesmerke for den forsvunne. Den tredje artikkelen er samtidig et eksempel på et arkiv for de forsvunne; konseptualisert i den første artikkelen. Kappen gir en bredere og mer omfattende diskusjonen av funnene, og forklarer byrden de pårørende har ved å måtte bevise at en forbrytelse har funnet sted i møtet med fornektelse fra statlige aktører som ikke vil etterforske. De pårørende må finne informasjon og dokumentere at en forsvinning har funnet sted for å bygge opp under en formell etterforskning. Jeg viser hvordan pårørendes dokumentasjon er blitt brukt av NGO-er og i forbindelse med overgangsrett (transitional justice)-mekanismer. Jeg viser også hvordan pårørende lærer å dele kunnskap med lokalsamfunnene; ved å dele sine erfaringer og fremgangsmetoder. Avhandlingens hovedbidrag er til fagfeltet arkivstudier, og ligger i konseptualiseringen og oppmerksomheten som rettes mot en eksisterende dokumentasjonspraksis; opprettelsen av personlige arkiv som jeg har kalt de forsvunnes arkiv. Ved å konseptualisere disse arkivene, gir jeg dem en plass under paraplyen menneskerettighetsarkiv, og viser hvordan de bidrar til sosial ansvarliggjøring. For fagfeltet informasjonsstudier, innebærer avhandlingen at begreper som informasjonsbehov (information needs), informasjonssøking (information seeking), informasjonsbarriere (information barriers), og informasjonsbruk (information use) ses på i en ny kontekst (væpnet konflikt, menneskerettighetsbrudd), noe som kan bidra til å styrke begrepene. Avhandlingen har tatt begreper fra to tilgrensende disipliner (informasjonsstudier og arkivstudier) og kombinert dem for å produsere noe nytt; en forståelse av at ansvarliggjøring henger sammen med informasjonssøking og informasjonsbruk når konteksten er menneskerettighetsbrudd og arbitrært byråkrati. Et materielt eksempel på dette er menneskerettighetsdokumentasjon som er laget på grasrotnivå, konseptualisert som nedtegnelser og arkiver. Avhandlingens praktiske bidrag er å belyse dokumentasjonsarbeidet pårørende gjør, og rollen NGO-er spiller når det gjelder opplæring. Dette arbeidet ville ha nytt godt av mer oppmerksomhet fra forskere og arkivister. Avhandlingen demonstrerer også potensialet ikkeinstitusjonell dokumentasjonsforvaltning har som metode for å holde aktører sosialt ansvarlig. For menneskerettighetsfeltet er avhandlingen en påminnelse om hvor grunnleggende menneskerettighetsdokumentasjon kommer fra. Den viser hvordan forsvunne personers pårørende spiller en avgjørende, men allikevel lite anerkjent rolle når det gjelder å få frem dokumentasjon og kunnskap om tvungne forsvinninger.