Sykepleieres erfaringer i arbeid med selvmordsnære pasienter

Abstract

Bakgrunn: Hvert år tar cirka 650 personer sitt eget liv i Norge. Sykepleiere er sentrale i omsorgen som blir gitt ved innleggelse etter et selvmordsforsøk. Sykepleierne må kunne regulere sine egne følelser og følelsesmessige uttrykk samt balansere sin egen involvering og avstand for å sikre en god omsorg for selvmordstruede pasienter. Sykepleiernes følelsesmessige reaksjoner kan gi utbrenthet samt ønske om å avslutte arbeidet med suicidale pasienter. Hensikt: Å undersøke hvordan sykepleiere som arbeider med selvmordsnære pasienter, blir berørt. Vi ønsket også å undersøke hvilke reaksjoner sykepleierne fikk i arbeid med pasienter som har suicidalrisiko, hvordan de opplevde å bli ivaretatt, samt hva de lærte. Metode: Kvalitativ studie der dataene er hentet fra individuelle, semistrukturerte intervjuer. Informantene er fem sykepleiere, der tre var spesialsykepleiere og to var underveis i sin videreutdanning. Resultat: Et av hovedfunnene var at sykepleierne stolte på sine egne følelser i form av «magefølelse» i møte med pasientene de hadde ansvaret for. Sykepleierne hadde sterke inntrykk i arbeidshverdagen der pasientene blant annet opplevde håpløshet, eksistensiell smerte, manglende privatliv og autonomi samt at noen faktisk avsluttet livet sitt. Likevel valgte sykepleierne ofte ikke å delta i veiledningstilbud. Konklusjon: Informantene i denne studien brukte seg selv og sin egen kropp som et redskap når de vurderer selvmordsrisiko. Videre opparbeidet de et klinisk blikk og skapte arenaer der pasientene kunne dele sårbare og tyngende følelser og tanker. Samtidig erfarte de et moralsk stress, der uformell kollegastøtte var avgjørende. De savnet muligheter for debrifing, veiledning og økt kunnskap. Dette funnet synliggjør arbeidsgiverens plikt til å legge til rette for at de ansatte kan ivaretas, slik at utbrenthet og høy turnover kan forebygges.