Teacher professionalism and collaboration in the workplace

Abstract

This article-based thesis aims to better understand how teachers develop professionally in workplace collaboration. The empirical data comes from an ethnographically inspired study conducted over a year with a teacher team in a primary school in Norway. It includes extensive observations, interviews, and documents related to three common meeting routines: plenums dedicated to school development, collaborative professional development sessions, and weekly grade-level team meetings. In research and policy, teacher collaboration is a widely advocated way to develop teacher professionalism from within its local contexts and extend opportunities for teacher agency. Often, it is opposed to development driven by policymakers and administrators aiming to compensate for lower than desired student achievement. Although some research taking a macro-level perspective considers development from-above and from-within as opposite poles, other studies suggest that teacher collaboration can be a means to different ends and promote rather different ideals of professionalism. Indeed, from-above development does not necessarily restrict professional agency, nor can teachers’ local work cultures be considered explorative by default. While there is extensive literature on factors that hinder explorative collaborative work, there has been little empirical investigation conducted across different collaborative routines, and conceptually, limited attention has been paid to problematising the sort of professionalism underpinning professional collaboration at school. Norway is an interesting empirical setting in which to examine different interplays of development from-above and from-within. Here, teachers’ work can be seen as framed both by expectations of advanced professional knowledge and discretionary decision-making in addressing complex social problems and, at the same time, tolerance to increased administrative control. To examine these interplays, I employ theoretical perspectives drawn from the sociology of professions and research on teachers and teachers’ work as well as such analytical tools as frame analysis, organisational routines, and boundary work. The analysis indicates that although teachers’ meeting routines differed significantly in the extent to which external actors and school leaders defined objectives, how the routines were performed suggested a somewhat restricted form of professionalism, even when objectives were defined by teachers themselves. More restricted professionalism could be seen as associated with teachers’ strong focus on the here-and-now of teaching and caring, on the one hand, and on the other, with the framing of collaborative work through a ‘what works’ question. However, the focus on here-and-now was not related merely to the practicalities of teaching, but rather to promoting student engagement and wellbeing in and outside the classroom. In fact, it was this particular focus that also opened opportunities for more extended professionalism. Looking across meeting routines made it possible to trace an underlying pattern. A lack of routines in which the teachers engaged with abstract knowledge, such as theories and concepts, and examined normative dilemmas related to their social mandate seemed ultimately to reduce their agency in the here-and-now of planning lessons and talking about student development by limiting the scope of interpretive frames through which they ‘saw’ their practice. Put otherwise, it was not simply that teacher agency was narrowed in its scope to day-to-day decision-making, while the direction of school development was decided externally. It was rather that teachers’ professionalism in day-to-day matters was somewhat restricted by a lack of more conceptually informed, principled discussions. Extending earlier research, this thesis highlights the importance of conceptually informed discourse for the development of more extended professionalism. The data suggests that such discourse afforded more professional agency and legitimacy such as, for example, in decoupling organisational objectives of raising student achievement from more context-sensitive considerations regarding the wellbeing and development of specific students. Furthermore, the thesis emphasises the significance of unpacking normative ambiguity related to the ideals of the social mandate. Although some earlier research highlights the power of a shared vision and consensus for the agency of teachers, this thesis indicates that a more articulate and critical perspective on the social mandate and approaches to realise its ideals can be equally important for extending their professional agency. The conclusions point in two directions. First, I suggest that, at a school level, supporting the quality of teacher engagement with professional knowledge requires viewing collaborative routines as closely interrelated. On the one hand, it involves teachers assuming a more participatory role in defining the direction of school development and, on the other, closer connections to the broader professional knowledge, including theories, research, and data, in day-to-day work with the issues of student development and wellbeing. Second, I suggest that the quality of teacher engagement with professional knowledge may benefit from exposure to different normative logics at play in realising the ideals of the social mandate.

Denne artikkelbaserte avhandlingen omhandler hvordan lærerprofesjonalitet utvikles gjennom ulike samarbeidsrutiner i skolen. Avhandlingen er basert på en etnografisk inspirert studie av et lærerteam i en norsk barneskole. Datagrunnlaget består av observasjoner foretatt gjennom ett skoleår, intervjuer med lærere og skoleledere, og dokumenter tilknyttet vanlige møterutiner i skolen: ‘fellestid’ og ukentlige trinnmøter. Innen forskning og politikk regnes lærersamarbeid som en måte å utvikle lærerprofesjonalitet innenfra på. En slik profesjonalisering innenfra blir ofte fremstilt som å være i motsetning til utvikling drevet ovenfra av politikere og administratorer, ofte med et mål om å ‘kompensere’ for lavere læringsresultater enn ønsket. Selv om en del av forskningen som tar et makronivåperspektiv anser utvikling ovenfra og innenfra som motsetninger, viser flere studier på mikronivå at lærersamarbeid kan være et middel til ulike mål og fremme ganske ulike idealer om lærerprofesjonalitet. Utvikling ovenfra begrenser for eksempel ikke nødvendigvis lærerprofesjonaliteten, og lærernes lokale arbeidskulturer kan ikke automatisk betraktes som utforskende. I denne avhandlingen undersøker jeg nettopp utvikling av lærerprofesjonalitet i ulike lærersamarbeidsrutiner, i spennet mellom utvikling ovenfra og innefra. Teoretiske perspektiver er hentet fra profesjonsteori og forskning på lærere og læreres arbeid. Jeg bruker også analytiske verktøy som rammeanalyse, organisatoriske rutiner og grensearbeid. Selv om det finnes omfattende forskning på hva som hindrer utforskende lærersamarbeidsarbeid, har det vært lite empirisk fokus på tvers av ulike samarbeidsrutiner, og begrenset oppmerksomhet har blitt rettet mot hvilke typer profesjonalitet som ligger til grunn i lærersamarbeid. Norge er en interessant empirisk kontekst, siden lærerne her forventes både å anvende avansert faglig kunnskap og bruk av skjønn i møte med komplekse sosiale situasjoner, og samtidig være tolerante for økt administrativ kontroll. Analysene i artiklene viser at selv om møterutinene var svært forskjellige når det gjaldt i hvilken grad eksterne aktører og skoleledere definerte mål ovenfra, tyder måten møtene ble gjennomført på i praksis på en noe begrenset profesjonalitet, også i møter der lærerne selv definerte sine mål. Dette kan relateres til et hovedfokus på de mest umiddelbare, ‘her-og-nå’ spørsmålene om undervisning og omsorg for elever, og en pragmatisk innramming av lærersamarbeidet gjennom en ‘det som virker’-innstilling. Fokuset på her-og-nå var imidlertid ikke bare knyttet til det praktiske ved undervisning, men også til elevengasjement og trivsel i og utenfor klasserommet. Og det var nettopp dette fokuset som også åpnet muligheter for mer utvidet profesjonalitet, der lærerne aktivt utøvet profesjonelt skjønn i samsvar med faglig kunnskap og verdier. Det å studere lærersamarbeid på tvers av ulike møterutiner pekte på et underliggende mønster. Mangel på arenaer der lærere kan både løfte sitt faglig språk med teori og begreper og undersøke normative dilemmaer tilknyttet deres samfunnsmandat, så ut til å begrense lærernes handlingsrom når det gjelder planlegging og diskusjoner rundt elevenes læring og utvikling. Det så også ut til å begrense de tolkningsrammene som lærere kan se praksisen sin igjennom. Med andre ord var det ikke bare det at lærernes handlingsrom ble begrenset til den daglige beslutningstakingen på mikronivå, mens retningen for skoleutvikling ble bestemt ovenfra. Utfordringen var at lærernes profesjonalitet i daglig beslutningstaking ble svært begrenset av mangel på et mer språk og mer konseptuelle diskusjoner. Avhandlingen bidrar til forskning om lærersamarbeid som en arena for profesjonsutvikling ved å fremheve betydningen av teoretisk kunnskap i lærernes daglige profesjonsutøvelse. Dataene tyder på at mer eksplisitt bruk av teorier og begrep ga lærerne mer handlingsrom og legitimitet, for eksempel når det gjaldt å frikoble skolens organisatoriske mål for å øke elevresultater fra mer kontekstsensitive hensyn til trivsel og utvikling av konkrete elever. Videre understreker avhandlingen betydningen av å synligjøre og pakke ut normativ tvetydighet og dilemmaer knyttet til realisering av lærerens samfunnsmandat. Selv om tidligere forskning ofte fremhever en felles visjon og konsensus som viktige for lærernes profesjonsutvikling, kan et tydeligere artikulert og mer kritisk perspektiv på samfunnsmandatet og ulike tilnærmingene for å realisere dets idealer være like viktige for å utvide lærerprofesjonaliteten. Konklusjonene peker i to retninger: Avhandlingens funn tyder på at det er viktig å se på forskjellige samarbeidsarenaer i skolen som nært knyttet til hverandre. Nærmere bestemt innebærer dette at lærere på den ene siden må innta en mer deltakende rolle i å definere retningen for skoleutvikling, og på den andre siden, at møterutiner der lærere diskuterer elevenes læring, utvikling og trivsel må bli bedre koblet til bredere faglig kunnskap, inkludert forskning, teori og data. Like fullt er det behov for samarbeidsarenaer der lærere får innsikt i og får teste ulike normative begrunnelser som potensielt kan stå i spenning når det gjelder realisering av lærerens samfunnsmandat.